Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Alf Christensen: Paul Valéry
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Christensen.
ning, f. eks. i «Ebauche d’un Serpent» (i samlingen «Charmes»)
betraktes universet, symbolisert ved solen, som en plett på
den oprindelige renhet og intethet, og står for bevisstheten
som en til grunn liggende feil: «Soleil, soleil! . . Faute écla
tante! . .» Naturen sees her i forhold til tenkningens sluttede
system. Bevisstheten er av overveiende betydning. Naturen
(den übevisste eller halvbevisste verden) betegner et dunkelt
område bare, i en ellers fullkommen sammenheng av lys og
klarhet. Stiller dikteren sig omvendt inn i natursammen
hengen, og ser han på alt med naturens egne øine, synes det
hele å fortone sig anderledes. Hvad mon ligger utenfor na
turens system som gjør det mulig at dens skiftende företeel
ser kan opfattes? Dette, næsten ingenting, som kalles den
fornuftmessige opfatning, alt hvad den rummer av anger, savn,
hemning, tvil: sjelslivet, bevisstheten som egen form, blir
natursammenhengen fiendtlig og fremmed, såsom den synes
forskjellig fra naturen, og ligger utenfor dens krets. Nu ser
vi henover de samme vidder, men fra motsatt hold! Man
lese særlig le «Cimetiére Marin», og i denne forbindelse frem
for alt strofen: «Tu n’as que moi pour contenir tes craintes!»
I sammenheng hermed får det lille forord Valéry nylig har
skrevet i «Mer—Marines—Marins» med överskriften «Regards
sur la Mer», sin særlige betydning. Her taler han om Sara
gossahavet, om denne som han sier formodentlig flere hundre
millioner kubikkilometer store «tåkemasse» av tang, kreps
dyr og altslags vegetabilsk liv.
I dette myldrende kav inngår tilintetgjørelsen som en
integrerende del i den veldige instinktive livsutfoldelse. Ingen
bevissthet får her ordet. Her er bare spisende dyr, og dyr
som blir spist. Utslettelse og død er den enkle selvfølgelighet.
Der kjennes ingen annen lov. Når nu menneskene frykter
døden og bygger sig sin høiere idé om en uavhengig og uut
slettelig bevissthet, når de drømmer om udødelighet, så er
kanskje én av årsakene til at tenkningen tar denne form,
den at de er så forholdsvis få i tall? Hver enkelt tror sig
seiv så betydelig. Valéry inntar her, som man ser, et øieblikk
biologens stilling overfor livet. Den veldige instinktive og ut
strakte verden synes så altfor overveldende i forhold til dette
som bærer navn av bevissthet, og som ikke har utstrekning.
Det er imidlertid den første av de to betraktningsmåter,
322
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
