Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Alf Christensen: Paul Valéry
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Alf Christensen.
i «Discours de la diction des Vers» og i den nylig utkomne
«Propos sur la Poésie». I all denne forskning, som alltid
søker en metode, er han i pakt med ånder som Leonardo
da Vinci, Descarles, Baudelaire, Edgar Allan Poe og Mallarmé
hvor forskjellige enn disse ellers kan være. Han har også
skrevet om dem allesammen. Mer eller mindre i flukt med
disse sine forbilleder ser han med mistillit på de vanlige op
fatninger av åndelig virksomhet, skyr og håner ord som
inspirasjon, dybde, geni, åpenbaring, mystikk og lignende
uklare begreper, forsåvidt som disse anvendes til opklaring
av problemer man har stillet sig. Som teoretiker iallfall er
han ren intellektualist. Ikke så at han skyver fra sig de rea
liteter som skjuler sig bak ord som mystikk, religiøs ekstase,
bønn, o. s. v. I Durtal, en studie å propos Huysmans bok
la Cathédrale (Ghartres) kommer han inn på disse problemer.
Han hevder her at mystikernes særlige psykologi er av den
største betydning å studere. Der står i virkeligheten tilbake
å opfinne så å si en helt ny mystikkens psykologi.
Mystikerens innsikt så vel som hans sprogbruk er av en rent
individuell natur, hans utlegninger fulle av selvmotsigelser,
eftersom de ord han benytter er lånt fra det almindelige
sprogbruk. Han blir derfor bare forstått av en del som på
forhånd personlig har hatt meget lignende erfaringer. For
andre er hans syner verdiløse. Kunde hans ordforråd tydes,
tolkes, oversettes tilbake til et abstrakt og generelt sprog,
vilde det også for ikke-mystikere kaste nytt lys over store
felter av den menneskelige ånd. Der synes for Valéry å være
en tydelig likhet mellem den der på det religiøse område
hengir sig til bønn, gir avkall på sine sanseinntrykk og enkelt
tanker til fordel for en uklar helhetsfornemmelse, og den som
på det litterært-kunstneriske felt gir avkall på analyse, stanser
op i sin beregning, for å påkalle inspirasjon. Begge tilfelle
beror på utilstrekkelig metode. I begge tilfelle stanset man
op på halvveien : man orket ikke å fortsette det ustanselige
og «møisommelige arbeide å knytte og løse idéassosiasjoner»,
«le pénible travail de faire et de défaire des associations
dbdées.» (Durtal.)
Om Valéry i «Durtal» i anledning av den religiøse ekstase
imøteser en ny mystikkens psykologi, så har han i
«Une Conquéte Méthodique», i et avsnitt hvor han taler om
326
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
