Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gunnar Høst: De norske bidrag til krigslitteraturen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar Høst.
seiv gammel frontkjemper og forfatter av «Témoins» og «Du
Témoignage». Allikevel tør det vise sig at seiv en meget
ufullkommen kritikk gir overraskende mange holdepunkter
for bedømmelsen av en boks vidneverdi. En slik dom kan
bli meget streng uten derfor å berøre vedkommende forfatters
personlige opriktighet og sannhetskjærlighet. Han kan ha
skrevet efter beste overbevisning uten at den historiske kritikk
finner de garantier som gir rett til å stole på hans beretning.
De to norske krigsforfattere forteller begge efter den enklest
mulige plan om sitt felttog på vestfronten, den ene med
tyskerne 1916—17, den annen med kanadierne i 1918. Der
med er fortellingens gang gitt og foranlediger ingen bemerk
ninger. Til gjengjeld må her straks innskytes nogen ord om
den sproglige form. Denne har som rimelig er hos de
buterende forfattere lagt dem betydelige hindringer i veien.
Sproget er for dem intet presisjonsinstrument; begge blir de
lett et bytte for det ferdige uttrykk, seiv for den argeste klisjé,
når den enten betyr noget i retning av det de mener eller
den synes å ha en god og overbevisende klang.
lakttagelse og klar tanke er i stor utstrekning gått til
grunne i kampen for en form, og dette må igjen influere på
den tillit vi kan ha til beretningene.
Om Ramstad og enda mere om Werswick kan man si
at deres erindring om krigen er som et grovmasket nett
der kun har fastholdt de store og tydelige trekk i be
givenheter og stemninger, i langt ringere grad nyanser og
objektive detaljer. Dette kan heller ikke forundre den der et
øieblikk tenker over hvad ti års avstand i tid nødvendigvis
vil si av forenkling, og av glemsel. Glemsel har visket ut
og jevnet ned det meste; igjen står et visst almindelig inn
trykk bygget op på dramatiske situasjoner og replikker, ofte
det morsomme, for nogen det forferdelige, stadig det ekstreme.
Tendensen og stiliseringen har bredt sig på virkelighetsople
velsens bekostning. Dette kommer særlig tydelig frem når
man sammenholder Ramstads og Werswicks bøker: den ene
stiliserer i lyst, den annen i sort. Tilsammen danner «Med
Tyskerne på Vestfronten» og «Fra Menneske til Soldat» den
skjønneste antitese nogen kan ønske sig.
Det er et uvant og uventet billede Ramstad gir av krigen:
den er det store eventyr, en mellemting mellem en ekstra
334
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
