Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Samtids-nytt - Fornyelsen i engelsk åndsliv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Samtids-nytt.
hus, aristokrati, laug o. s. v. som
i den normanniske tid, det er bare
det at de i realiteten slett ikke har
noget til felles med de oprindelige
institusjoner. Men når på denne
måte formene beholdes, undgåes
større rystelser.
er uhyre mild), finnes der ikke lenger
det tema som ikke kan behandles ;
fremfor alt må man legge merke
til at disse bøker er skrevet av ekte
radikale, d. v. s. helt frigjorte men
nesker. F. eks. Aldingtons «Death of
a Hero», Graves «Good-bye to all
that», og dristige satirer som Hughes
«A High Wind in Jamaica». Hvis en
forfatter i England idag er bundet
av konvensjoner, så har han denne
konvensjon i sitt eget sinn.
Slik forholder det sig også med
litteraturen. Man søker i efter
krigstiden forgjeves nye «skoler»
eller «retninger», simpelthen fordi
utviklingen i England aldri har
vært bestemt av slike teoretiske
formler. Før krigen fantes der
ikke i England nogen «naturalisme»
eller «aktivisme», men der fantes
en Shaw; efter krigen finnes der
ingen «ekspresjonisme» eller «sur
realisme», men der finnes en James
Joyce. Og hvorledes folk enn be
trakter Joyce, som det største
nulevende geni, eller som en narr,
sikkert er det at han er den mest
radikale av nutidens forfattere,
en skribent som har avlurt sine
personer deres innerste heramelig
heter, en mann som hensynsløst
sier det som før var forbudt å si,
kort sagt en skribent som på en
helt revolusjonerende måte har
omformet den moderne roman.
England har som sagt et annet
utviklingstempo enn Tyskland. Når
der i Tyskland dukker op en ny
politisk eller litterær retning, blir
den hilst med begeistring i visse
kretser: Den er god fordi den er
ny, men bare sålenge den er ny,
snärt må den vike plassen for en
annen og nyere. I England frem
trer enkelte forkjempere for det
nye, de møter motstand men vinner
efterhvert terreng, men først når
de andre har trukket sig tilbake.
Derved bevares tradisjonen, og først
efter en generasjons forløp ser man
i grunnen at det hele er rykket et
skritt fremover. Krigen og efter
krigstiden bragte ikke England
nogen revolusjon eller nogen revo
lusjonær förnyelse ; men den på
skyndet utviklingen. Denne utvik
ling foregår uophørlig og gjør sig
gjeJdende på alle områder: Endring
i de sociale forhold, endring i det
økonomiske liv, endring i «the
empire»s struktur, endring i mo
ralske og religiøse forestillinger,
endringer i arkitektur, kunst, lit
teratur. Det revolusjonære frem
skritt foregår langsomt i England,
men det foregår uavbrutt. De kon
servative krefter er sterke og hem
mende. Men en reaksjon i betydning
av en tilbakevenden til noget forbi
gangent, vil man forgjeves søke i
engelsk historie.
Skal ordet «modernitet» betegne
den som før aldri har eksistert
så blir Russlands, Tysklands og
Amerikas radikale forfattere helt
famlende nybegynnere i sammen
ligning med ham.
Og betrakter man linjen Dickens-
Galsworthy-Joyce, vil man se at
utviklingen har foregått uten brudd.
Det er et ekte engelsk paradoks
at Joyce seiv ikke er særlig kjent
i England (hans «Ulysses» er jo
forbudt) mens de som har lært av
ham har stor og almen sukces.
De siste årene har bragt en mengde
hensynsløst åpenhjertige bøker. Til
tross for censuren (som forresten
359
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
