Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Jens Dunker: Arkitekten og samfundet
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Jens Dunker.
«altmuligmenn». Tusenkunstnere som samtidig var ingeniør
officeren, vann- og kloakkbygningsingeniøren, entreprenøren,
den tekniske konsulent, byggelederen, kort sagt: han forenet
i én person alle de fag som idag forvaltes av en hel hærskare
av forskjellige «eksperter». I dette tidsrum skaptes i Italia
en bygningskunst som blev forbilledet inntil våre dager. I de
næste tre hundre år valfartet det øvrige Europa til dette land
for å lære og se. Og i disse 300 år forblev arkitekturen
akademisk. Antikkens bygningskunst var og blev den grunn
sten som arkitekturen hvilte på og som gav den sitt inter
nasjonale felles stempel.
Stort sett fortoner utviklingen sig fra renessansen og til
begynnelsen av det 19de århundre som en stadig og bevisst
tilbakevenden til de klassiske idealer, til tross for sporadiske
forsøk på å løsrive sig. Og all higen hos arkitekten har
vært å løfte sin tids bygningskunst op mot antikkens hellige
forbillede. Fra den ehe generasjon til den næste gikk læren
om de klassiske proporsjoner i arv. Den tilegnede kunnskap
om antikkens formsprog var arkitektens trosbekjennelse. Denne
arv var hans åndelige rustning, hans akademiske verdighet
som fagets utøvende mann. Tok man fra ham disse attribulter
var han i egne øine en barbar.
Vår egen tid har innsett det overflødige i å slepe på
denne kunnskapsballast og har forstått det uholdbare i å løse
vår tids byggverk på et akademisk grunnlag.
Opgavenes vidt forskjellige karakter og de delvis helt
nye bygningstyper som er opstått krever helt naturlig et nytt
og radikalt syn på den arkitektoniske utformning. Med en
utrolig konservatisme blev de historiske stilarter fastholdt som
det eneste verdige og akseptable skjema hvorefter arkitekturen
kunde løses. Men det var ikke bare antikkens formsprog
som kom til anvendelse. Slutten av det 19de århundre og
begynnelsen av vårt århundre frembyr en eksperimentenes
gyldne tid hvor arkitekturhistorien systematisk blir gjennem
støvet for å finne en stilart som tilfredsstillende kunde uttrykke
tidens arkitektoniske skapen. Men denne kombinasjonsopgave
var og blev uløselig, idet et nytt behovs formsprog skulde til-
434
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
