Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Albert Dresdner: Kai Nielsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kai Nielsen.
en halvt liggende naken kvinne, omgitt av en rekke kravlende
unger. Den ene av dem holder hun på sin venstre arm og
betrakter den nøie. Det er vanskelig å tyde hennes blikk:
det er på én gang alvorlig og bløtt, det er noget tomt, noget fjernt
over det; man vilde vanskelig karakterisere det som uttrykk
for moderlig følelse og moderlig ømhet; denne vakre skap
ning har mere av dyrets übevissthet ved sig. Motivet mor og
barn har Kai Nielsen forøvrig behandlet i nogen av skulpturene
på Blaagaardsplads i «Fiskerkonen» og i «Grønthandlersken;
men disse skulpturene på Blaagaardsplads, hvor han byttet
den ideale sfære med det borgerlige miljø, står i en stilling
for sig og fortjener særskilt omtale; det karakteristiske for
kunstneren er at ellers i hans opfatning av kvinnen trer moder
ligheten helt i bakgrunnen. Det kan lyde brutalt, men det er
allikevelså: Kvinnen er for Kai Nielsen et kar. Men han synes
kvinnen i denne funksjon er verdig til å dyrkes, fordi han dyrker
livets mysterium i selve den naturprosess hun tjener. Vi ser
her klart i hvilken grad Kai Nielsen i selve sin innstilling
avviker fra Gustav Vigeland. Også i Vigelands verk er kjær
ligheten det centrale problem, men han bestreber sig på å
utlegge den sjelelig. Lengselen og møtet, den inderlige sam
menknytning av mann og kvinne, mor og barn, familien som
det konstitusjonelle i menneskesamfundet, det er motiver
hvorigjennem han gir uttrykk for sine forestillingerom meningen
med livet og kjærligheten; for ham er kjærligheten den op
byggende og opholdende kraft midt i de dystre og ødeleggende
krefter som truer med å tilintetgjøre menneskene og slå dem
med fortvilelse. Denne beåndede opfatning og den tragiske
bakgrunn for menneskelivet er fremmed for den danske
kunstner; han holder sig helt på det naivt-primitive, den
moderne billedhugger man nærmest kunde stille ham på
linje med, måtte være Aristide Maillol. Hans sans for det
primitive gjør det også forståelig at barnet ligger hans hjerte
så nær. Han har på en mesterlig måte fremstillet det übevisste
og uskyldige ved barnet, dets veke, runde, ennu uferdige former,
dets klossete ynde. Man kan regne ham blandt de ypperste
barnefremstillere i kunsthistorien.
Et særegent trekk ved hans personlighet er hans humor.
Skulpturen er ellers et dårlig virkefelt for humor; den har
vanskelig for å gi uttrykk for det fortellende, når man da bortser
443
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
