Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gustav Smith: Litt om vår musikkultur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gustav Smith.
menligning med andre kunsters materiale uten forutset
ninger. De tror fullt og fast at musikknydelsen består i bare
det å høre tonene, tenker ikke på at den skal virke lenger
enn akkurat sålenge tonene lyder. I sitt indre har de nogen
faste former, som vanemessig har dannet sig av den musikk
de har hørt mest. Så mener de tonene skal strømme lett og
av sig seiv inn i disse former. Gjør de ikke det, regnes de
uten betydning. Nogen opmerksomhet, nogen analyse over
«hvorfor» og «fordi» som er selvfølgelig i annen kunst— det
betraktes som overflødig her. Derfor får de heller ikke noget
utav annet enn kjent musikk; iallfall må nye tonekombina
sjoner være meget lik dem man er fortrolig med fra før.
I eldre tid var dette ikke så merkbart. De få som den
gang hadde behov og interesse for denne kunst, de lærte
musikk, brukte sin fantasi og tenkte. I vår tid er de få blitt
uhyre mange. Men nu læres ikke musikk, og istedenfor tan
kene bruker man heller ørene og fmgrene. Det er meget
vanskelig å tro, musikken nutildags når så langt at den be
skjeftiger tanken. Før det skjer kan man ikke tale om
musikkultur.
Den første og mest grunnleggende ting vi må legge merke
til, det er at opmerksomheten og tenkningen ikke er selv
følgelig som i dikt- og billedkunst. Der stilles ingen
krav til menneskenes aktivitet her. og derfor står musikken
i en særlig uheldig situasjon. Velværet ved toner i luften
uten nogenslags opmerksomhet, gjør at de helt fra begyn
nelsen kommer i skjev stilling. På samme måten er det
også med tilfredsheten ved de samme tonekombinasjoner om
og om igjen; de ferdige former gjør fremdeles opmerksomhet
og tenkning overflødig. Umerkelig, uten å vite det glir de inn
på et sidespor bvor det typisk sanselige er enerådende.
At man egentlig kan takke sin indre virksomhet for de
avgjørende oplevelser man har hatt, det ofres ingen tanke.
Hvad man skylder både denne kunst og sig seiv, det gir man
i grunnen en god dag. De bud den har til vårt indre lyder
oftest forgjeves; tonene svirrer som fenomener av rent 1 uftig,
akustisk art «uttrykket» som ren vellyd blir det eneste be
stemmende. Men ved å la en klingende eller syngende vel
lyd legge et dempende luftslør omkring sin åndelige virksom
het, kan det jo ikke bli annet enn «på stedet hvil». En vellyds-
458
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
