Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Gustav Smith: Litt om vår musikkultur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om vår musikkultur.
nydelse efterlater bare svake erindringer om akustiske sans
ninger, den dunster bort akkurat som vellukt. De har for
resten også noget felles; vellukt kan heller ikke interessere
oss, den kan ikke beskjeftige oss. Efter at den har dunstet
bort har vi også bare übestemte minner tilbake. Men este
tikken plaserer lukten blandt de «lavere» sanser.
Når menneskene allikevel gleder sig over musikkbølgen
som skyller inn over oss, så er det på høi tid å stille det
faktum frem i dagen at musikken holder på å komme ut av
stilling, fordi det typisk sanselige er enerådende. Hittil har
den hatt en æresplass som den har forsvart som den inder
ligste av alle kunster, og nu er det nettop det inderlige som
mere og mere dras ut av den ved masseproduksjonen. Tingen
kan ikke sees i flukt med mekaniseringsprosessen som drøftes i
annen kunst. Faren for tonekunsten er større og ligger dypere;
dens vesen og hensikt holder på å forrykkes.
Det høres vakkert ut at man nu kan gjøre tonekunsten
tilgjengelig for alle, men appellerer den til en arvelig og fer
dig egenskap hos oss? En egenskap som altså bare er med
født og ikke under utviklingens lov? I en så viktig ting som
forholdet mellem tonekunsten og folket skulde sandelig dette
hovedmoment ofres litt opmerksomhet. Musikken er jo en
isolert kunst, har iallfall ikke tydelige bånd til livet og ytre
erfaring, og da krever den naturligvis forutsetninger som ikke
livet og ytre erfaring gir.
Derfor blir det som å opføre Peer Gynt på et barne
teater, når et uforberedt publikum lokkes til tonekunstens
storverk. Barna kan nok glede sig både over Peer, trollene
og båten i sjøgang, men det viktigste mangler. Likedan går
det et uforberedt musikkpublikum. Det kan fryse under stry
kernes smeltende toner, knuges av messingens veide for så
å hvirvles i været på piccolotløitens høider. Men her mangler
også det viktigste. For det store publikum er i grunnen tone
kunsten ikke annet enn en øieblikkets kunst, uten varig og
fruktbart innhold, og en kollektivkunst som har hjemme i
strålende oplyste saler hvor hundreder er forsamlet.
Hvis musikken tenkes som en kollektiv kunst, må natur
ligvis massen regjere, og det vi kaller musikkliv vil stemples
av det. Plaseres den utenfor en rent individuel interesse-sfære
som avhengig et kompleks av manges interesser da
459
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
