Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Ronald Fangen: Aldous Huxley
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Ronald Fangen.
niske regler eller menneskelige begreper som det er verd å
ta hensyn til.
Teknisk: Der foregår omtrent ingen ting i de fleste av
hans romaner i rent ytre forstand, særlig ikke i de første han
skrev. I «Crome Yellow» fra 1921 hender det at nogen men
nesker kommer på sommerbesøk til et gammelt engelsk gods
og bor sammen der en tid. En liten, spøkefullt-mislykket
kjærlighetshistorie er fortellingens sparsomme point. Men
den er fremragende skrevet, fylt av pussige samtaler (en
kunst som Huxley siden utvikler til mesterskap) et over
legent, lite arbeide som straks bestemmer hans miljø: engelsk
overklasse, stimulert av et innslag av kunstnerblod.
«Antic Hay» er fra 1923; også den beveger sig fremover
(og der er litt mere bevegelse) ved hjelp av samtaler og disku
sjoner; det samme gjelder i ennu høiere grad «Those Farren
Leaves» fra 1925, men aller mest gjelder det hans største
roman og übetinget hans hovedverk «Point Counter Point»
fra 1928. Samtale og diskusjon hele veien om alle ting
mellem himmel og jord, til den grad at man synes boken
ikke består av annet. Og allikevel skjer det at vi får det
intimeste kiennskap til en mengde mennesker og at man
efterpå ser hvor meget der er foregått, handiet i boken. Hem
meligheten er bare den at Huxley i motsetning til praktisk
talt enhver romanforfatter fra en tidligere periode, forsmår,
likefrem forakter å dvele ved begivenheter, utbrodere dem,
skifte tempo og tonefall på grunn av dem. Ta et kapitel
som det i «Point Counter Point» hvor Spandrell og Illidge
myrder Everard Webley, det kunde blitt et enestående
selsomt, uhyggesuggererende kapitel efter de beste mørkeredsel
mønster; men Huxley appellerer ikke til nervene, overbodet
ikke til nogen av lesernes sensasjonsorganer. Nettop når han
forteller opsiktsvekkende og store ting konstaterer han bare,
ganske enkelt, og regner ikke med noget annet enn leserens
opmerksomhet og vurderingsevne. (Han har heller ikke noget
av den nokså naive metode i slike ting, som man ofte møter
seiv hos meget gode moderne forfattere: å lage et særlig
karslig tonefall når man knapt og fort forteller en katastrofal
ting, en metode som nettop understreker hvor grepet for
faderen er, og hvor stoll over sin uanfektelighet!) Det
samme gjelder de ytre beskrivende ting enten det angår
550
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
