Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Harald Beyer: Høstens norske skjønnlitteratur
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Harald Beyer.
å se tvers igjennem det ytre skall av gammeldags og nytt,
av bymann og bonde; han søker tvers igjennem kullurlagene
ned til det menneskelige. Dette kan sies om tlere av hans
bøker, og gir ham hans plass i norsk litteratur. Han er så
forskjellig fra Kinck i livssyn og stilpreg som vel mulig: men
i arten av visjonær evne ligner de to diktere.
Boken er som kjent en forlsettelse av «Medmen
neske» og forteller om hvorledes Ragnhild omsider kommer
hjem eller rettere hvorledes hun og Håkon igjen sjelelig
møles. Denne historie er fortalt med en sannferdighet som
ikke kan være større. Duun har den indre selvfølgelighet
som tar leseren med i det han forteller; han får en til å op
leve det hele innenfra. Fint tegnet er også forholdet mellem
brødrene Håkon og Johannes; men storslått i sin originalitet
er en skikkelse som Tale, hennes helt nalurbundne grublerier,
hennes primitive og dog rike sjel. Jeg nevnte selvfølgelig
heten, førstegangsoplevelsen. Tale reiser med Dovrebanen
sydover for å opsøke Ragnhild som har tatt plass som budeie
på en gård, og få henne med sig hjem.:
So sat ho og reiste att, sat og rulla og for, sat og rulla
og för. Sør gjenom både lande og natta. Men går det
verkelig fram det her da? spør ho best ho sitt. Dei andre
er for trøytte, dei berre kremtar eller smiler. At ein kan
sitte seg fram gjenom verda da! tek ho i att. Vårherre er
mektig, det lyt eg gå ved. Ho såg på ferdalage sitt, den ene
elter den andre, og tok som ein takst på dem. Dei var kkje
godlil å seie eit ord meir for berre trøytte. Toge gjer ein
vålig rammel ein staden, og straks elter legg det seg på hald,
meir og meir på hald, Tale trudde ikkje anna enn at ho
vart velta ut gjenom vindauga, ho tok seg i lerstroppen og
blåheldt. Men så rettar det seg bi ... att og er folk, haldar
seg andre vegen eit tak, rettar seg opp og tråvar i veg så det
syng under det.
Men like ypperlig er naturskildringen, fra havet i storm
og stille, fra kjøring på smale bygdeveier, hjulsporenes poesi.
Håkon kjører vestover mot havet, og vi får et øieblikksbillede
som er uforglemmelig:
No ja, men han helsa på vere da han kjørte vestetter,
det kom farande mot han med vind og væte, i blindaste jage,
og på same vise för skydråtten over himmelen, slik kom eling
612
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
