Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - II. Drivisen og Polar-Strømmen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
27 DRIVISEN OG POLAR-STRØMMEN
er tynnere, og kossene mindre, og da flakene er så unge, er de
ikke blit brukket op og stuvet sammen igjen så mange ganger. De
er derfor flatere enn de ekte polar-flak, som gjerne er mer eller
mindre puklete med større og mindre ujevnheter, avrunnet ved solens
smeltning om sommeren.
Det er på denne vinter-isen at sale-selen søker sin yngle-plass
om våren i Jan Mayen havet. I den isen er det derfor at
selfangerne ferdes i mars, april og mai, og her var det vi nu med
„Viking" søkte å pløie os frem for å lete op denne yngle-plassen,
eller „ungfangsten", som de kaller den.
Selvsagt kan det sprett in imellem denne isen også treffes eldre
flak og koss som er kommet lengere nordfra. Men den ekte polar-is,
Polar-strømmens egentlige kjerne-tropper, møter en først lenger inne
mot Grønlands østkyst i større masser. Denne svære isen er det
vi senere kommer til å gjøre bekjenskap med i Danmark-stredet
på jakt efter klapmyts, og der, så langt syd, har de unge lettere
troppene, første års rekrutter, litt efter litt bukket unner i kampen
mot sydens varme, mens kjerne-troppene, de svære flak og
sammen-stuvete koss, enda holler stann.
Unner dannelsen av den yngre is i Polar-strømmens utkant, i
havet mellem Spitsbergen og Jan Mayen og Island, er det kommet
en ny faktor til, som ikke spiller noen rolle lenger nord i Pol-havet.
Det er sjøgangen som kommer rullende fra det åpne hav in gjennem
isen, og som litt efter litt dempes av flakene, så den til slutt, et
stykke inne fra iskanten, ikke blir merkbar lenger. Denne rullingen
brekker isen op i flak.
Kommer en langt in hvor den ikke når frem, kan flakene ha
svær utstrekning, kanskje være kilometeren lange, det er hvad
selfangerne kaller „ubrekt is".
Men jo lenger en kommer ut mot ytterkanten, „havgaren", des
mindre blir gjerne flakene, og derute, når sjøen står på, brytes de
op og mases mot hverandre til en is-sørpe som kan dekke havet i
svære strekninger bortover. Denne sørpen demper sjøgangen, og
efterhvert som beltet blir bredere, verger det isen innenfor mot
angrep. Er det om vinteren eller våren, da det er kallt, vil denne
sørpen igjen stivne til et fast dekke, så snart bare sjøen gir sig.
En må ikke tenke sig kanten av de drivende is-masser som en
jevn linje; det kan den vistnok for en del være, når vinn og
sjøgang står på og pakker den tett sammen, og da kan det være van-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
