Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
230
ISBJØRNEN
kom den ombord engang til, tok enda en hunn på samme vis, og
den hadde den halvspist, da vi fant den på isen. Det var en ung
hann-bjørn, som altså ikke syntes å være særlig redd for hunnene.
Det var forresten samme bjørn som siden gikk på Peder
Hendriksen og bet ham i hoften.
Det er vistnok en almindelig erfaring at det blir skutt mere
hann-bjørn enn binner. Grunnen til dette er åbenbart, at binnene er
mere sky og holler sig mer unna, mens hann-bjørnen oftere kommer
mot jegeren.
Om sommeren feller bjørnen hår, og dens pels er derfor ikke
så vakker som om vinteren. Hårene har mistet sin glans, og flere
steder — som f. eks. unner buken — er det ofte tynt med hår.
Feilen har da en mer gul-hvit farve, men som faller godt sammen
med isens farve om sommeren, da flakene smelter på overflaten, og
blir gjerne noe skidne og brunaktige, som omtalt i kap. XIV.
Vin-terfellen er gjerne drivende hvit, består av tettere, finere hår, som
ofte har en silke-aktig glans, og den kan være vanskelig nok å skjelne
fra sneen.
Om en isbjørn kan vise megen sluhet, f. eks. når den sniker sig
in på sit bytte, så kan den allikevel ikke sies å være noe intelligent
dyr. Den har også en forholsvis liten hjerne. Den lar sig ikke
temme på samme vis som vor brune bjørn, og er lite mottagelig for
dressur. Selv om en tar ganske små unger og før dem op, så blir
de allikevel aldrig tamme, slik som unger av lann-bjørnen så lett
blir; de er gjerne ville og umedgjørlige, og altid ferdig til å bite og
klore.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
