Blant Sel og Bjørn. Min første Ishavs-ferd / 261 (1924) Author: Fridtjof Nansen Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
	Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - XV. Fremdeles fast i isen. Mere Bjørn.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>

Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has been proofread at least once. (diff) (history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång. (skillnad) (historik)

Ill. 10. 7. 82 F. N.[=Fridtjof Nansen] Is-fjell besøkt 10. juli 1882.

Her og der i senkningene på denne lavere delen av fjellet lå
det ganske meget sten og grus.

Ved foten av den stupbratte siden av toppen var det en større
flate, som var dekket av sten og grus, så det mest så ut som en
ur. Og i is-veggen sat det inleiret store og små stener. — Det så
ut som at uren unner denne veggen var dannet av de stener og den
grus som hadde vært inleiret i isen, og som var falt ned fra veggen
efter hvert som isen i den var smeltet av solen.

Noen av stenene som lå på dette is-fjellet, var så store at en
mann snøtt kunde løfte dem.

Det var ikke små mengder av sten og grus som her ble ført
avsted over havet. De vi så i dagen var nu ialfall adskillige
hestelass, men en del mer var vel enda innesluttet i isen.

Å komme op på toppen var ikke så lett, sidene var bratte på
de fleste stedene, og isen var tålig hard og glatt. Vi klorte os
fast med henner og føtter, og kom da op tilslutt, og skulde se os

om utover is-markene —–-Men der kom tåken veltende

fra nord-øst. Vi hadde en mil til skibet, og det var ikke bare lek
å gå i tåke på slik is; vi måtte se å komme hjemover så fort vi kunde.

Kommet ned plukket jeg noen sten for å ta med, og tegnet i
hast en skisse av fjellet; men før jeg var ferdig, var alt tåken med
sne-sludd over os.

Vi drog hjemover det beste vi vant. Heldigvis ble ikke tåken
av lang varighet, og vi nådde ombord uten uhell; men kapteinen
var glad ved å se os vell tilbake igjen.

De stenene jeg tok med, hadde interesse, fordi de var noen av
de meget få som intil den tid var funnet på drivende is-fjell.

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>