Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tore kårmann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
58 Tore kårmann
Ener gikk frem til, bøiet sig over ham og
strøk ham forsiktig over håret. «Far — Far»,
hulket han. De andre stod tause med luen i
hånden og mælte ikke et ord.
Det var så høitidsfullt og stille; bare fjell-
bekken nynnet og løp videre, og en enslig
heilo og annen fjellfugl pep fra viekratt og
kjerr.
Ener reiser sig — stryker en tåre fra kinnen,
folder hendene og leser høit: «Fader vår», mens
de andre står der grepne med blottet hode.
Varsomt bærer de ham ned til veien, og (Borka»
hentet ham senere hjem.
At Tore, som var så hjemkjær, ikke «kulde
få dø hjemme på Øvre — det var underlig.
Ja, Vårherre styrer ofte så underlig han, må
vite.
Hele dalen så sørget de med Øvrefolket, og
det var vel ikke den gård og plass som ikke
møtte ved gravøllet, vise vilde de hvor høit de
aktet Tore.
Han hadde jo vært den første mann i bygden,
æret og sett op til av alle.
Fra den dag de kom kjørende hjem med
bestefar, la der sig et alvorlig drag over Vesle-
Tore. Han hadde møtt døden for første gang.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
