- Project Runeberg -  Skolemesterens optegnelser /
91

(1890) [MARC] Author: Peter Rosegger Translator: Ingeborg von der Lippe Konow
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

91

tandens sidste stejle side. Og hvor gjerne vilde
jeg ikke lia raabt ind i evigheden til Matthis fra
dette høje fjeld: det er en god stok, ven; du havde
naat højt med den, havde du forstaat at bruge den.

Og nu staar jeg heroppe.

Havde jeg nu bare kunnet gaa videre, opover
de skinnende sol straaler, op til guds rige ....

Jeg satte mig ned bag en sten og saa mig om.
Rundt om mig ser jeg de fine, smuldrende takker
paa skiferklippernes lodrette vægge. Ovenover mig
stryger kanske et skarpt vinddrag gjennem luften;
jeg hverken hører eller føler det; jeg beskyttes af
det fremspringonde fjeld, Graatandens højeste spids.
Solen breder sin milde varme ud over mig. Den
store ro og himmelens nærhed gjør saa godt. Jeg
falder i tanker, undres paa, hvordan det maatte
være i evig ro .... og salighed! — leve i evig
lykke, evig tilfreds og uden sorg; intet ønske, intet
begjære, intet frygte og intet haabe ud gjennem alle
tider .... Mon det ikke blir lidt kjedeligt? mon
jeg ikke skulde faa lyst til at ta mig orlov engang
forat se lidt paa verden hernede? Mit gods og guld
paa jorden kan med lethed rummes i et nøddeskal.
Men jeg tror nu ligevel, at var jeg først deroppe,
saa havde jeg lyst til at være hernede igjen. Der
er noget eget ved jordisk sorg og glæde!

Men én ting vilde jeg gjøre, hvis jeg fik orlov
og vendte tilbage. En godhjertet engel maatte laane
mig sine vinger; — saa vilde jeg flyve hen over
de hvide bræer, over de solbeskinnede tinder og
rygge, helt ud i det fjerne, hvor fjeldkjædens takker
skjærer den lyse himmel. Og længst ude paa den
yderste, hvide tand, der vilde jeg hvile og se ud
over det flade lands vidder og over byens taarne.
Kanske jeg da kunde se husets gavl og vinduerne,
som funkler i solen, og hvor hun staar ....

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 20:16:13 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/skolmester/0093.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free