Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
To av ekspedisjonens skip ble skilt fra det tredje fartøyet der
Chancellor hadde kommandoen. Egentlig skulde alle skipene ha
møttes ved Vardøhus for å gå østover sammen, men Chancellor
ventet forgjeves en hel uke i denne siste norske havnen. Sir Hugh
kom seg østover til det landet som senere ble kalt Novaja Semlja.
Ismassene var så svære at det ikke nyttet å kjøre videre. Han
vendte derfor vestover igjen og gikk i vinterkvarter. Chancellor
var heldigere enn sjefen sin. Han nådde inn i Kvitsjøen
(Hvitehavet), der han traff sammen med russere for første gang.
Oppdagelsesreisende den gangen var ikke bare folk som var på
oppdagelsesferd. De hadde mange interesser å ivareta. Blant
annet sitt eget lands. Kongene sto bak ferdene for det meste.
Eller en dronning om landet ble regjert av en kvinne.
Chancellor opptrådte også som sitt lands sendemann. Han for nedover
Malokurje og Dvina til Kolmogoru, og derfra ble det sendt bud
til tsaren om engelskmannens komme. Chancellor besøkte tsaren
og ble mottatt som en fyrste. Han fikk også gaver og hilsener
med tilbake til kong Edward den sjette, men han var død mens
Chancellor var borte og dronning Maria var kommet på tronen.
Den engelske oppdagelsesreisende fikk også tillatelse til å drive
handel på Russland.
Med Sir Hugh gikk det ikke fullt så bra. For 3—400 år siden
var en ikke så vant til overvintringer som anno 1944. Ingen hadde
prøvd overvintringens vansker og kvaler så grundig som en i
seinere tider fikk så rikelig høve til. Noe slikt som pelsklær fantes
ikke ombord hos Willoughby. Ingen visste hva en russisk vinter
var, men det skulde de få føle og det til gagns. Brensel var det
mer enn dårlig stelt med. Trær fantes ikke. Mannskapet led noe
aldeles forferdelig. Folk ble sendt i land for å lete etter andre
mennesker som muligens kunde hjelpe dem ut av knipa. Men
ikke en levende sjel var å finne noe sted.
Solen forsvant. Alt syntes håpløst og fortvilet. Sjøfolkene
mistet motet. Dette livet på de-nordlige breddegradene var bare
svart i svart. Ingen lysning, intet håp. De fleste bukket da også
under i vintermørket. Sjefen selv levde til i slutten av januar,
da solen så vidt tok til å lyse igjen over denne håpløshetens leir.
»
11
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
