Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
skulle være en ny æra av fred og sikkerhet. Dessverre er det ingen grunn til å tro at
dette slutter med NATO-alliansens angrepskrig mot Jugoslavia.
Opprettelsen av Jugoslavia i 1918, videreført i Titos Jugoslavia etter 1945, var
ei løsning på en rekke potensielt eksplosive motsetninger etter to store rikers fall.
Den første verdenskrigen førte til at de en gang så mektige statene Østerrike-Ungarn
og det osmanske riket ble oppløst, og deres interesseområder fordelt mellom
seierherrene. Da Tyskland I 1991 presset gjennom en rekordrask godkjennelse av det
sjølstendige Kroatia, betydde det at det kompromisset som Jugoslavia hele tida hadde
vært, var brutt. Nå gjaldt det for alle å rive til seg mest mulig innen støvet la seg og en
ny orden skulle opprettes. Anerkjennelsen av Kroatia betydde fritt fram for de kreftenes
som ville drive serberne ut av Krajina og Øst-Slavonia og som ville gjøre det vestlige
Bosnia-Hercegovina til en kroatisk republikk. Men det betydde også at serbiske
nasjonalister måtte skynde seg hvis de skulle skape et Stor-Serbia på ruinene av Titos
stat. Tysklands iver etter å sikre seg kontrollen over sin gamle klient Kroatia drev
fram borgerkrigene og den etniske rensinga i Jugoslavia.
USA ble tatt på senga av Tyskland, men brukte ikke lang tid på å se at også
USA måtte være med på gjenoppdelinga av Balkan. I første omgang ble Albania
gjort til amerikansk lydrike. USA fikk militærbaser og full kontroll over det tidligere
så stolte Ørnelandet. (Det at Albanias kolonistatus nå blir offisiell gjennom at landet
overlater luftrommet sitt og den militære kontrollen over landet til NATO er bare
den endelige bekreftelsen på dette.) Dette ga USA en ypperlig posisjon til å gå videre
mot det såkalte «Rest-Jugoslavia». Ved å spille det albanske kortet kunne USA komme
i posisjon til å dele opp det som var igjen av Jugoslavia og eventuelt også Makedonia.
USAs hardkjør på Balkan hadde ikke vært mulig hvis ikke Sovjetunionen hadde
gått i oppløsning. Uten et bankerott, redusert og forkrøplet Russland, hadde det aldri
vært mulig for vestmaktene å gå til en så rå gjenoppdeling av Balkan uten å dra i gang
en ny verdenskrig.
Hvis man hadde vært oppriktig opptatt av fred da Jugoslavia gikk mot
oppløsning, burde jo ingen tidligere delstat fått verken anerkjennelse eller løfter om
anerkjennelse før det var opprettet et internasjonalt voldgiftsorgan med myndighet
til å avgjøre grensetvister og stadfeste minoritetsrettigheter. Først når dette var gjort,
kunne det vært tale om anerkjennelse. Dette kunne tatt tid, men det ville blokkert
veien for de ekstreme nasjonalistene og belønnet sameksistens og toleranse. Denne
måten å løse grensetvister på har vært brukt før i internasjonal politikk, med hell.
Når den ikke ble valgt, må det skyldes at sterke krefter drev på for en raskest mulig
partering av det gamle Jugoslavia. Blant disse kreftene var ekstreme kroatiske og
serbiske nasjonalister. Men de hadde ikke kunnet lykkes med sitt spill, om det ikke
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
