Note: This work was first published in 1980, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Nilsen skriver: «Dayton-avtalen har aller først et militært tillegg (Annex 1-A)
med nesten identiske formuleringer som i forslaget til Rambouillet-avtalen. Det er
underskrevet av Milosevic. Annex 1-A har dessuten et Appendix B, som beskriver
NATOs rettigheter i Bosnia, inkludert Republika Srpska. Det er ikke like detaljert,
men gir like omfattende fullmakter som NATO er foreslått gitt i Kosovo. Det er
godkjent av Milosevic. Appendix B inneholder dessuten to avtaler mellom NATO
og henholdsvis Kroatia og Jugoslavia, den siste underskrevet av Slobodan Milosevic.
Avtalen gir NATO tilnærmet samme rettigheter til fri og uhindret passasje,
NATO-flagg, pass- og visumfrihet osv. over jugoslavisk territorium som det er foreslått i
Rambouillet-avtalen.» Og han tilføyer retorisk: «Har Jugoslavia da vært et
NATO-protektorat siden 1995?»
Svaret på det retoriske spørsmålet er nei. Om det øvrige tar Nilsen feil. Den
delen av Dayton-avtalen som handler om NATOs rettigheter i Jugoslavia er ikke
bare mindre detaljert, men kvalitativt forskjellig fra Rambouillet-avtalen. Det
Dayton-avtalen krever er at «Regjeringen i Jugoslavia skal tillate fri transitt over landjorden,
jernbane, veier, sjø og i luften...» (paragraf 2) men at «NATO skal gi Jugoslavia
beskjed på forhånd om hvordan transporten skal foregå. Transportene skal følge de
rutene partene blir enige om.» (paragraf 4).
En trenger ikke å være ekspert på folkerett for å se at det er en helt grunnleggende
forskjell på det å stille hele sitt territorium til fri disposisjon for verdens største
militærmakt (Rambouillet) og det å tillate en på forhånd avtalt og tidsbegrenset passasje
av denne maktens væpnede styrker (Dayton).
Jeg står derfor ved min påstand om at Jugoslavia som selvstendig nasjon ikke
kunne godta diktatet fra Rambouillet. Jeg mener videre at det var i strid med
FN-pakten og Helsinki-avtalen å stille slike krav til en selvstendig stat, og, noe som til nå
ikke har vært særlig fremme i debatten: Det er i strid med internasjonale avtaler å
prøve å tvinge fram en avtale gjennom vold eller trusler om vold.
I Wien-konvensjonen om traktatlov (Vienna Convention on The Law of Treaties)
finnes det en seksjon om ugyldighet. Der heter det i artikkel 52: «En traktat er ugyldig
hvis den har framkommet gjennom trusler om eller bruk av vold i strid med
prinsippene i internasjonal lov uttrykt i FN-pakten.» Dette bygger igjen på
Nurnberg-dommen, som tok for seg de avtalene Hitler hadde tvunget fram gjennom trusler
eller voldsbruk, og slo fast at selv om motparten hadde signert disse avtalene, var de
likevel å regne som ugyldige fordi de var framkommet gjennom trusler om eller bruk
av vold. Det NATO har gjort gjennom sin opptreden i Rambouillet og etterpå er å
gjenreise Hitlers metode for å påtvinge en selvstendig nasjon sin vilje. Dette setter
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
