Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
dettakermedalje som visse typer folk i media har hengt på seg
sjøl. «Min innsats under krigen». Hoinienkollskien og to meter
lang 17. maisløyfe. Vi har sett fenomenet før. Det var ikke måte
på hvor mange som tok på seg armbind under frigjøringa i 1945,
og ikke sjelden var det brakkebaronéne som pryda brystkassa
med de største sløyfene. Ifølge et sånt 68-er-begrep er Einar
Førde og Ame Treholt ekte sekstiåttere, og Ørbech-Sørheim som
ville ha nærmere halvmillionen i årslønn fra studentene likeså.
Det sosiale sjiktet som Nielsen skriver om, finnes faktisk. Det
finnes den typen folk med ei viss halvradikal fortid, med solide
røtter i embetsstanden og som nå er på full fart inn i den
embetsstanden de aldri egentlig forlot. De er ganske riktig vokst opp
langt fra drabantbyene, i gode hjem med solid økonomi, og de
er helt opplagt mer opptatt av originalgrafikk og franske patéer
enn av streikestøtte. Men med året 1968 har de svært lite å
bestille. Hvis de foretok seg politiske ting i 1968, var det den gang
som nå solid innafor del norske sosialdemokratiet. Nielsen
skriver om det andre har kalt «den norske nomenklaturen», den nye
makteliten av apparatmennesker. Med dem går det slik det gikk
med flertallet av spissene i Mot Dag. De går «den lange veien
gjennom institusjonene» til de identifiserer seg med
institusjonene.
I stedet for det meningsløse 68-er-begrepet, kunne en snakke
om den generasjonen som er født mellom 1940 og 1950, folk
mellom 35 og 45, Det er den egentlige etterkrigsgenerasjonen,
som ikke blei vesentlig merka av krigen, og som er forma i det
sosialdemokratiske velferds-Norge. Denne generasjonen er
sterkt prega av sosialdemokratiske illusjoner, og den blei forma
da velferdssamfunnet var pä sitt høydepunkt. I den grad denne
generasjonen blei politisk motivert, var det derfor ofte på vegne
av andre. Den generasjonen som er ung i dag, møter ganske
andre forhold, stengte dører, arbeidsløshet. Som motstandere
møter denne ungdommen ofte sjøltilfredse «68-ere» som er i ferd
med å ta over maktposisjonene i «the establishment».
Spesielt kvalmt blir det når slike innbilte radikalere koster på
seg å sutre over den skrøpelige ungdommen av i dag. Slik som
Wam og Vennerød gjør i et intervju med Folkcvett. Vi er nemlig
i ferd med å få en «overfladisk ungdomsgenerasjon», ifølge
duoen. «Vi lever i ei tid hvor store deler av ungdommen ikke er
interessert i å opponere, stille spørsmål, gjøre opprør.» Denne
«cappucino-generasjonen» gir nemlig blaffen. leser Tique og ten-
62
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
