Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kamp, men først og fremst drive bevisstgjøringsgrupper for å
frigjøre seg sjøl. Det var folk som mente at kvinner ikke skulle
ha faste organisasjoner med valgt ledelse fordi det var en
«patriarkalsk struktur». Det fantes folk som mente at
kvinneorganisasjonene ikke skulle delta i 1. mai-demonstrasjoner fordi de
ville «besudle dagen»! Det var folk som mente at det var gæernt
av kvinner å ta stilling mot imperialismens angrepskriger i den
tredje verden eller mot fascismen. Det var folk som mente at det
var gæernt av kvinnebevegelsen å gå mot pornografi. De hevda
at det var «puritansk» og et utslag av «bedehusmentalitet» å
demonstrere mot pornoprofittøren Leif Hagen, enda han
presenterte kvinner som mindreverdige kjøttstykker som kan piskes,
bindes og skjæres i med motorsag! Og helt i det siste har vi hatt
SV-ledelsen som kategorisk har gått imot at en 6-timers
arbeidsdag skal kompenseres fullt ut. SV presterte å komme etter
Høy-rekvinnene i å støtte dette kravet. Ved hver eneste korsvei har
det vært kamp, og ved hver eneste korsvei har det vært sånn at
de som var mot Kvinnefrontens politikk, kunne regne med
sympatiske oppslag i pressa.
Sjøl om jeg i alle disse ara har vært levende engasjert i
kvin-nepolitiske spørsmål, er jeg neppe den rette til å oppsummere alt
det store og fine som har skjedd i kvinnekampen i 70- og 80-åra.
Det må de aktive kvinnfolka gjøre sjøl.
Jeg trur kapitalismen er avhengig av en familiestruktur der
kvinnene gjør millioner av arbeidstimer i gratis privat
omsorgsarbeid. Et system som er basert på profitt, vil aldri betale for alt
dette gratis arbeidet, og vil aldri gjøre det til et samfunnsmessig
ansvar. Kvinner får sine gamle, sjuke foreldre hjem som
pleie-pasienter fordi den offentlige omsorgen ikke finnes. Kvinner som
får arbeid, er samtidig dobbeltarbeidende for mann og barn.
Kvinner må gjøre opprør, mot oss menn, men djupest sett mot
hele den kapitalistiske økonomien og mot et familiesystem som
alltid vil holde kvinnene nede.
Dette har vi skjønt etter hvert. Men det har tatt tid. Den
største teoretiske bommerten vi mi’ere gjorde i den tidlige fasen
av kvinnekampen, var å utvikle parolen «Forsvar familien». Den
var i virkeligheten en fortsettelse av den stalinske
familiepolitikken i Sovjet i 1930-åra og den albanske patriarkalske
«sosialistiske» familien i 1970-åra. Den heterofile kjernefamilien, det
livslange monogame ekteskapet, blei ml-normen. Dette førte
med logisk nødvendighet til at vi også inntok uriktige og skade-
139
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>