Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ter. Venstreavvik kan være å erstatte politiske forklaringer med
rrrrevolusjonære fraser. «Strasse frei fur die Kommunistische
Partei,» ropte de tyske smågruppene i 70-åra og marsjerte 200
stykker i Hamburgs gater.
Mange som leser dette vil mene at AKP er et permanent
ven-streawlk, at vi er altfor røde, altfor fæle til å kjefte på folk som
står oss nær, altfor ille til å prate i sjablonger fra andre land og
andre tider. La gå, vi kan diskutere det. Men da skjønner dere
i hvert fall i prinsippet hva jeg mener med venstreavvik.
(Apropos: Etter bruddet med kommunistene i 1923 var DNA så
livredde for å ikke virke radikale nok, at de kalte
ungdomsforbundet sitt Venstrekommunistisk Ungdomsfylking. Einar
Gerhardsen har vært med i Venstrekommunistisk Ungdomsfylking, sjøl
om han ikke liker å huske det i dag.)
For et parti som AKP kan det være ekstra vanskelig å finne
«den smale vei», knivseggen mellom å ramle i
høyreopportunis-mens Bessvann på den ene sida og venstresekterismens Gjende
på den andre. Vi ligger jo i spenningsfeltet mellom disse
ytterpunktene hele tida. Det er så enorm motsetning mellom det
målet vi strever for, og den herskende ideologien i samfunnet
rundt oss at det er svært lett å tråkke feil. Når du går Besseggen,
har du i hvert fail nokså klar peiling på hvor du ikke må gå. Men
det finnes ingen garantert rute fram ti! kommunismen markert
med prangende røde T-er. (Riktignok har vi til tider oppført oss
som om det fantes ei internasjonal turistforening som hadde
markert ruta for oss, men det viste seg jo å være en illusjon.) Vi
går Besseggen i tett tåke og med et glatt islag på steinene. Og vi
er ikke sikre på om kompassnåla viser nord.
Det politiske Norge forandra seg ganske betydelig i løpet av noen
få år. 1970 var for oss dominert av de første ulovlige streikene.
Her sto til og med de lavere sjikta i det faglige byråkratiet som
en naturlig motstander. Kort etter blei kampen mot EEC den
altoverskyggende saka. Og her var konstellasjonene helt
annerledes. Ikke bare fant vi oss plutselig på samme side som folk som
kort før hadde vært våre bitreste motstandere, slik som f.eks.
Ragnar Kalheim. Men vi var til og med på parti med
Landbrukets Sentralforbund og storbønder i Bondelaget. Deler av
borgerskapet i Norge kjempa mot EEC-medlemskap ut fra sine egne
klasseinteresser. Dette var komplisert.
Etter EEC-kampen falt de politiske skillelinjene mer eller
213
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
