Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
skjønte ikke at det å sette i gang en millionbedrift som dagsavisa
Klassekampen var noe ganske annet enn de aktivistblekkene vi
hadde gitt ut i sin tid. Vi lot som om verdiloven ikke eksisterte.
Jeg holdt en tale for ei stor forsamling i Trondheim under
innsamlinga til dagsavisa. Da pekte jeg på at vi hadde stilt oss som
mål å skape ei avis som skulle være uten annonseinntekter, uten
næringslivsstøtte og uten statsstøtte. Og jeg sa videre:
«Kamerater. Dette er umulig, og vi skal klare det!» Vill jubel. Vi klarte
det da også. Ei stund. Men første ledd var det riktigste: Det var
umulig. Det var som å sykle på vannet. Vi hadde klart å unngå
å synke forbløffende lenge. Faktisk hadde vi overgått
prestasjonen på Genesaret sjø ganske kraftig, for vi hadde klart å holde
oss oppe på farta i mer enn ett år!
Men så kom baksmellen. Regnestykket er så enkelt. Det å
produsere avis i Norge under våre produksjonsbetingelser krever
gjennomsnittlig en viss mengde samfunnsmessig arbeid. Det
bestemmer verdien på produktet. Enten en liker det eller ei, så er
statsstøtte en del av produksjonsbetingelsene for aviser i Norge.
Alternativet er massive annonseinntekter. Vi skulle klare oss
uten begge deler og samtidig selge aviser til samme pris som
andre. Det måtte bety at vi enten måtte tære på egenkapitalen,
eller stadig samle inn millioner av kroner til avisa eller gå konk.
Dette skjønte vi dessverre ikke før Klassekampen nesten var
konkurs.
Da jeg blei klar over rekkevidden av den økonomiske
katastrofen, tok jeg øyeblikkelig min del av ansvaret. Sjøl om jeg
verken var økonomiansvarlig eller redaktør, var jeg som
partileder i siste instans ansvarlig. Derfor stilte jeg stillinga mi til
disposisjon i sentralkomiteen. Partiledelsen ville ikke engang høre
på det øret. Jeg hadde værsågod å styre partiet gjennom krisa og
ikke kaste håndklæet inn i ringen på et så kritisk tidspunkt. Dette
godtok jeg. Jeg fikk mandat til å stå på brua for å ri stormen av.
Jeg må innrømme at jeg har hatt mer fristende oppgaver enn
akkurat den.
Vi gikk ut med en omfattende sjølkritikk til alle
grunnorganisasjonene i partiet. Den må ha slått ned som ei bombe.
Konklusjonen var også nokså stram, fordi den gikk ut på at for å rydde
opp i miseren måtte det samles inn det Dag Solstad kaller et
«urovekkende stort beløp». Det sier noe om moralen i partiet at
på tross av at ledelsen hadde avslørt seg som meget langt fra
ufeilbarlige, så greip folk virkelig djupt i lommene sine og satte
8. Pfll Steigan 225
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
