Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Hva nå?
Har kommunismen av AKPs merke noe å tilføre norsk politikk
i dag? Er våre analyser og våre alternativer aktuelle for folk i
80-og 90-åra? Eller er vi vrakgods fra ungdomsopprøret som ligger
og dupper i vår egen lille bakevje? Er vi en bevegelse som har
utretta mye (evt. en del) nyttig, men som har framtida bak oss?
Jeg veit at såkalt «toneangivende kretser» mener at vi har
utspilt vår rolle. Og jeg veit at en god del mennesker lurer på om
de kan ha rett.
Allerede dette er en ironi. Da jeg begynte med politisk arbeid,
var vi de eneste som hevda at det er klasser og klassekamp i det
norske samfunnet. Vi var de eneste som hevda at det norske
velferdssamfunnet ikke kom til å vare. Vi var de eneste som
spådde ny arbeidsløshet og krise. Og vi var de eneste som trudde
på frigjøringskampen i den tredje verden. I dag har sjølve den
objektive utviklinga bevist at vi hadde rett. Da er det en ironi at
det akkurat nå kan stilles spørsmålstegn ved om vi har noe å gi.
Likevel blir spørsmålet stilt, og tru meg, jeg synes det er på sin
plass. Jeg synes det er på sin plass, fordi ingen bevegelse og aller
minst en revolusjonær bevegelse, kan fortsette å eksistere på
fortida. Det er bare dersom vi har noe vesentlig å si om nåtida
og framtida at vi har livets rett.
Jeg har tenkt nøye gjennom dette. For det er jo sånn at en del
av det vi trudde på har vist seg å være så som så, fyrtårn har
slukna og forbilder har falma. Vi er noen illusjoner fattigere. Og
godt er det. Hva står igjen? Solstads gymnaslærer står igjen med
én ting, han vil ikke vcere en hvit mann. Han vil ikke stå pa den
gærne sida overfor det flertallet av jordas befolkning som lever
i nød og fattigdom. Han vil ikke bli en sjøltilfreds norsk
sosialdemokrat og karrierist. Og det er ikke noe dårlig utgangspunkt.
247
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
