Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ungdommen i dag trur at atomkrigen kommer, og har et ytterst
svart syn på framtida. Popmetodier som handler om verdenskrig
og total ødeleggelse kommer på listetoppene, slik som f.eks.
Frankie Goes To Hollywood med «Two Tribes». Millioner av
mennesker går i demonstrasjoner for fred.
Dessverre er ikke dette et uttrykk for forfølgelsesvanvidd. Det
er beklagelig realistisk. Frykten for en ny storkrig er på sin plass.
De to supermaktene bruker vanvittige mengder ressurser på
våpen, våpenindustri og militær teknologi. Det gjør de for å
dominere verden, for å sikre seg makta over råvarer, markeder
og strategiske nøkkelpunkter. Dette er så velkjent at det ikke er
nødvendig for meg å argumentere særlig mye for at krigsfaren er
svært stor. Det hele handler om at kappløpet om dominans er
satt på spissen. Om en slik krig bryter ut, kan det komme til å
bety slutten for f.eks. Norge som nasjon. Carl Sagan i det
amerikanske romforskningsinstituttet har nok rett når han mener at
sjøl en begrensa kjernefysisk krig vil bety fimbulvinter midt på
sommeren i vår del av verden. Derfor er det ille at de kreftene
som kan hindre en krig, for tida er så svake og får så lite støtte.
Afghanere og kampucheanere kjemper nesten aleine mot
Sovjets militærmaskin, og store deler av massebevegelsen i Vesten
trur ennå at nedrustningsavtaler minsker krigsfaren. Dette gir
ikke grunn til optimisme.
Men likevel kan en ikke gi opp. Det er ikke skjebnebestemt at
vi vil oppleve kjernefysisk ragnarok. Det er i høy grad
avhengig av den kampen som blir ført for en annen slags verden, ei
alternativ framtid. Men for ä lykkes i det lange løp må
perspektivet være å fjerne sjølve årsakene til krigen. Jeg mener det går
an å skape en slik verden, men det vil ikke være noen
kapitalistisk verden. Forutsetningene for å skape et alternativ er bedre
enn noen gang, samtidig som det også haster mer enn noen gang.
En viktig del av kampen for en bedre verden er faktisk kampen
for å få folk til å tru at det nytter. Et folk som ikke har tru på sine
egne evner til å skape noe bedre, blir lett et bytte for de store og
mektige som tjener på at forholda er som de er.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
