Note: This work was first published in 1982, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
mi. Altså: det er kortsiktig og farlig å satse framtida
på nedrustning. Når en skal fjerne et onde, må en ta
det ved rota. Årsaken til imperialistisk krig og
mas-seødeleggelse er det imperialistiske systemet sjøl.
Dette systemet er velferds-Norge en del av. Det er
dette systemet som må fjernes. Jeg vil gjøre Rosa
Luxemburgs ord til mine: valget står mellom
sosialisme og barbari.
Det er i dette perspektivet vi må diskutere
revolusjonær strategi. För det er ikke noe annet perspektiv
som gir mening,
Voldsromantikk?
For oss marxister er ikke sosialismen et
drømmesam-funn som vi har kokt i hop fordi vi synes det skulle
være hyggelig å ha det sånn eller slik. Sosialismen er
for oss en historisk nødvendighet, der det er
kapitalismens iboende lover som før eller seinere tvinger
fram et sånt samfunnssystem. Men dette betyr ikke at
dette samfunnet kommer automatisk. Det finnes
sterke klasseinteresser som vil kjempe på liv og død
for å opprettholde profitten og det imperialistiske
systemet så lenge det overhodet er mulig. Vi veit at
disse kreftene ikke går av veien for å bruke våpen for
å opprettholde profitten.
Det er derfor vi ikke ser noen annen vei enn en
væpna revolusjon. Ikke fordi vi liker vold. Hvis vi i
det hele tatt trudde det var mulig å innføre
sosialismen på fredelig parlamentarisk måte, så ville vi
sjølsagt satsa alt på det. Men på de 110 åra som er gått
siden Pariskommunens korte liv og blodige nederlag,
har det aldri noen gang skjedd at kapitalistklassen
har gitt fra seg makta frivillig.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
