Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dette vil både fylle opp dammene med slam og ødelegge
jordsmonnet.
Når en slik plan blir gjennomført på tross av at
lokalbefolkninga protesterer, og på tross av de miljøproblemene det vil
skape, er det sjølsagt fordi det står sterke krefter bak.
Narmada-prosjektet er planlagt i hovedsak som et
overris-lingsanlegg og ikke primært som et vannkraftprosjekt. (Sjøl
om de to største dammene tilsammen har en kapasitet på 2,5
GWh) India trenger absolutt vann, men hvorfor har ingen
utreda om det finnes billigere og mindre skadelige måter (de
første dammene er budsjettert til en pris av 14 milliarder
dollar) å skaffe vann til jordbruket på? Og hva slags jordbruk
er det som trenger den formen for kunstig vanning som
Narmada-prosjektet legger opp til? Er det nok en gang et
eksportretta jordbruk, som ikke tar sikte på å mette de
fattigste, men på å tjene hard valuta? Og kan årsaken til at man
ikke søker billigere og enklere løsninger være at dette vil
være en gigantisk inntektskilde for entreprenørkapitalen i
nesten en mannsalder (prosjektet vil ikke stå ferdig før om
40-45 år)?
Da daværende statssekretær Karin Stoltenberg blei spurt
om hvorfor hun ikke kunne være med på å støtte et
lovforslag om at det skal være forbudt for norsk kapital å delta i
prosjekter med så alvorlige konsekvenser for mennesker og
miljø, svarte hun at hun ikke trudde det var mulig å
formulere en slik lov! Til nød og med mange forbehold kunne hun
tenke seg å arbeide for en internasjonal konvensjon mot
slikt. Det spørsmålet ingen dessverre stilte var; Hvis det er
mulig å formulere en konvensjon mot miljøødeleggelser,
hvorfor er det da så mye vanskeligere å formulere en lov mot
samme sak? Er ikke den virkelige grunnen at norsk kapital
skal ha de samme «rammebetingelsene» som annen kapital
utenlands. Så lenge de andre får profittere på miljømord, må
norsk kapital få lov til å gjøre det også?
66
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
