Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
finner i Sovjet og andre liknende land, og heller ikke den like
umyndiggj ørende formen for sosialdemokratisk
institusjons-samfunn. En slik oppbygging av samfunnet vil være
økologisk fordelaktig, fordi den reduserer ressursforbruket.
Ressursene brukes mest mulig direkte til å løse problemene der
de er. Samtidig oppdrar menneskene seg sjøl i den typen
solidaritet og medmenneskelig kollektivt ansvar som er den
moralske forutsetninga for å komme økokatastrofene til livs.
Dette vil også påvirke boformene. Den sosiale
boligbygginga skapte anstendige, rimelige, og for en stor del golde
bomiljøer for arbeiderklassen. Den nye privatiseringsbølgen
har skapt en ny bolignød parallelt med en ny og sløsende
boligluksus. Også arbeiderklassen prøver å få en andel av
borgerskapets privilegier og pantsetter framtida si for en
enebolig. Men er det dette vi vil? Hadde det ikke vært bedre å
få til boformer som kombinerte det kollektive med behovet
for det personlige og private? Hva om samfunnet hadde
premiert folk som gikk sammen om kollektive boformer?
Tomtearealer kunne brukes mer effektivt. Det samme kunne
energi og husholdningsmaskiner. Generasjonene kunne
komme nærmere hverandre. Ikke noe av dette er utopi. Folk
lager bokollektiver i dag. Det er tegnet gode boliger som gjør
denne boformen attraktiv.149 Men rammevilkåra er ikke til
stede. Samfunnet premierer de individuelle løsningene og de
sterile bomaskinene. Lag et boligfinansieringssystem der
kollektivboligen er økonomisk fordelaktig for folk og
overlat initiativet til folk sjøl. Da ville en få se et skred av
kollektive løsninger. Dag Solstad har beskrevet hvordan den
sosialdemokratiske planleggeren som ikke turte å gå over gangen
for å låne en liter melk hadde tegnet det han oppfatta som
den ideelle kollektive boform på Romsås i Oslo.’1 Slik
kollektivisme ender i boligslum og fremmedgjøring.
* «Forsøk pl å beskrive det ugjennomtrengelige», Oktober 1984.
213
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
