Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
regimene i land etter land gjennom massemobilisering på
gata. Disse revolusjonene har mye til felles med
revolusjonene i 1848. Også i Øst-Europa spilte nasjonalismen inn som
en viktig drivkraft, slik den gjorde i 1848. Og i likhet med
i 1848 var det sosiale revolusjoner, revolusjoner mot
undertrykking og utbytting, mot korrupsjon og maktmisbruk.
Det som kanskje ikke er så kjent, og som er nytt siden 1848,
er at massemobiliseringa i flere land startet som et opprør
mot miljørasering. Dette skjedde i Estland, Latvia og
Litauen. Også i Tsjekkoslovakia, DDR og til og med
Bulgaria fantes det en aktiv og kritisk miljøopposisjon som gikk
forut for kjempedemonstrasjonene. Miljøkampen har ført til
at folk begynner å stille spørsmålet om makta i hele
samfunnet på dagsordenen. Dette er I ta slagordet «Framtida er nå»
på alvor. Vestens politikere tar festen for «sosialismens
sammenbrudd» på forskudd. De demokratiske, anti-byråkratiske
og antikorrupte ideene som bar fram revolusjonene i øst lar
seg ikke stanse av en Berlinmur som ikke lenger finnes.
Da folket i Bugøynes averterte i avisene etter noen som
ville ta i mot hele lokalsamfunnet, var det så sensasjonelt at
Le Monde sendte sin medarbeider til Finnmark for å
rapportere om dette enestående fenomenet. Det finnes mange
lokalsamfunn i Nord-Norge som er i ferd med å bli like ille ute
som Bugøynes. Hva om de gikk enda et skritt lenger? Hva
om de erklærte overfor staten: Dere har forlatt oss, vi forlater
dere. Vi går i kompaniskap med andre i vår situasjon, vi
beslaglegger om nødvendig statens og den sørnorske
kapitalens gjeld og skatter. Vi begynner pomorhandel langs
kysten, og bytter varer slik forfedrene våre gjorde. Kommer
det en utenlandsk eller sør-norsk tråler for å støvsuge
havbunnen for fiskeyngel, senker vi den. Kommer det til
utpanting stiller vi folk som kaster pantefuten på sjøen. For et
ramaskrik det ville bli. For en uparlamentarisk handlemåte!
For en frekkhet! Men en slik sjøltekt ville være rettferdig.
227
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
