Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - A. W. Brøgger: De ti tusen år
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A. W. Brøgger
lagt i bronsealderens jordhauger og stenröiser i Danmark,
Sverige og Norge, vi kjenner ikke Kivikmonumentets (Skåne)
ophavsmemi eller den hövding til hvis ære denne praktfulle
graven blev bygget. Vi har ikke navn på stenaldersfolkenes
stammehövdinger eller på stammene selv. Navnlöse er
höv-dingene og storbönderne i alle de tusener gravhauger fra
jern-alderen som pryder gård og tun på så månge plasser i Norden.
Og heller ikke vikingetidens tusener av monumenter har mere
enn en sj elden gang efterlatt sig navn eller hændelser som förer
stort lenger enn til bare sprogets bokstäver.
Kanskje er det symbolsk at förste gängen menneskestemmen
bryter denne tusenårige taushet i Norden er det med et rungende
jeg —: Sönderjyllands berömte gullhorn med disse kjente ord i
runer, »Jeg, Hlegjest gjorde hornet». Eller den norske Tunesten
hvis innskrift begynner slik, »Jeg, Viv, gjorde disse runer til
minne om min krigskamerat». — Disse röster fra 1500-1600 år
tilbake vender deres ansikt like meget mot den fortid som skapte
dem som mot den gryende historie i Norden de selv var med om
å skape.
Arkeologiens egenverdi, dens funksjon som en ny åndskraft i
de nordiske samfund ligger i det faktum at alle de tause tusenår
har vært med å bygge kulturarven som vi eier den dag idag.
Skal vi forsöke å få en linje i dette må vi komme bort fra
Konge-saga og politisk historie, fra Snorre og Saxo og de svenske
kroniker, for å söke å få et nvtt syn, ut fra den arkeologiske
vurde-ringen at folkets, kulturhistoriens indre vesen avslörer
menne-skene like meget gjennem deres redskaper og våben, smykker
og stil, som gjennem deres skrevne dokumenter. Skal vi forsöke
å finné en linje i denne kulturarven må den strekke sig fra
stenålder til motoralder, fra helleristningenes monumentale diktere
i sten til nutidens store röster som har gitt uttrykk for nordisk
ånd og stil. Arkeologien er heldigvis istånd til å finne frem til
noe vesentlig, noe grunnleggende. Den vet idag at linjen gjennem
de ti tusen år har vært både böiet og brutt, at det våre gamle
lærere trodde var en eneste stigende linje ikke er riktig. Når en
i en menneskealder har arbeidet med disse problemene, er det
ialfall også blitt klart at intet av de nordiske kulturområdenes
skjebne gjennem de tusener år lar sig skille fra hverandre, og at
intet av dem har vært upåvirket av det europeiske fellesskap.
20
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
