- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
25

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

25

paa bordet laa smaa bokstabler, med avisstrimler mellem
bladene til merke. Naar Veronica kom, saa hun paa
hende over brillene, lukket boken og sa: «Naada, er
det storfolk ute og gaar?»

Veronica hadde sin egen stol. Den var saa dyp i
sætet, at føtterne ståk ret ut; hun sat og strikket —
nøstet hadde hun i en brodert tobaks-pung efter faren,
den laa i fanget — hun sat og snakket om hvordan de
skulde greie det med husleien til vinteren og med de
dyre kullene —; og naar tanten sa: «Aassen skulde
det gaa Elise den stømperen, om hun ikke hadde dig,
barn» — smilte hun med alvor.

Da hun litt efter litt, omkring trettenaars-alderen,
hadde skjønt det maatte være noget i veien med
grandtanten, siden moren aldrig gik til hende, var hun blit
mere sturen og fortænkt paa disse
eftermiddagsbe-søkene. Hun holdt ved at komme — kjæksboksen hun
selv fik hente frem borte under skjørtene i klæsskapet,
fristet, og naar tanten klappet hende fort og haardt paa
kindet, kjendte hun den samme gode, rare varmen som
før indi sig —; men hun grundet paa hvorfor moren
ikke likte tante Mai; og hun svarte ikke længer saa
villig som før paa den gamles fritting. Tante Maiman
var ikke som andre. Hun hadde en skurrende røst og
lo uten grund. Hun sat med de tykke hænderne paa
knærne og saa ret ut i luften naar hun ikke læste. Hun
strikket ikke engang sine egne strømper. Og i syskrinet,
som stod under bordet, var det en stoppenaal, et graat
uldnøste og ingenting mer. Naar Veronica spurte:
«Hvorfor læser du bestandig?» svarte hun: «Jeg
pru-berer at utfinde hvordan det forholder sig, barn.»

Dette svaret satte hende tilslut paa tanken at tante

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0037.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free