et sekund. Men på det sekundet sanset jeg ander- ledes og dypere enn før, hvem Just var. Så lenge hadde mamma klaget over misgiftet jeg gjorde — å, stemmen hennes når hun sa: Sønn av snekker Helle og så du, Beate, datter av en verdenskjent bakteriolog; — så lenge hadde Gabi protestert mot ham at kanskje hadde det forgiftet mig litt. Kanskje hadde jeg trodd Just på hans ord når han sa det på nytt: forsynet hadde vært god mot ham da han fikk mig. Hovmodet bor i oss alle — Men i dette korte øieblikket brast det frem for mig at det var med ham jeg skulde få barnet, og at alt det sterke i ham og alt det gode skulde gå over i barnet vårt — at det var med ham og ikke med noen annen på jorden eller i drømmeland jeg vilde ha barnet — ja, at det var det jeg hadde villet fra første stund ..... Just sa: Jeg så det var lyst her, jeg skjønte du satt oppe ennå. Jeg vant i kveld. Da sa jeg: Jeg også har vunnet, Just. Han så på mig, han skjønte det ikke med det samme. S$Så blev han flammende rød —, han hadde skjønt det. Han gjorde noe underlig — han slo hælene sammen, han stod som en soldat, han lukket øinene og sa lavt: Jeg takker dig, herre. Jeg blev så liten, jeg ønsket jeg hadde hatt en gud å takke, jeg også. Jeg takket Just. Jeg slo armene om halsen hans, vi stod tett inn til hver- andre, — vi var ett, endelig ett, han og jeg og det. 22