Sommetider om våren får landskapet, ja, byen selv, et sølvhvitt slør over sig, noe drømmeaktig. Solen skinner gjennem disen, som ikke viker, men mildner og forflyktiger alt. Når vi gikk på veiene utover landet vårdagene, syntes jeg alt jeg så var midt mellem virkelig og uvirkelig —, gårdene lå der, markene — kanskje var de, kanskje ikke. Sånn ter den sig for mig også hele den tiden da jeg gikk med barn. Jeg levde på to plan, i virkelighet og uvirkelighet. Men de blandet sig — drømmen om det som skulde komme svøpte sig om alt arbeid jeg gjorde. Tankene mine strømmet fremover og bakover, bandt det nye til det svunne, skapte sammenheng, for første gang sammenheng i mig selv og i alt jeg hadde levd. Jeg satt meget ved det store bordet i stuen og sydde — bitte små plagg. Hendene mine elsket dem. Og når de var ferdige og jeg holdt dem op foran mig, vilde øinene mine tvinge frem synet av den vesle kroppen, det levende vesenet, de skulde dekke og varme. Lyst eller mørkt? Hvem skulde det ligne? Gutt eller pike? Å, legemet mitt visste det, men det tidde. Jeg tenkte på alt vi skulde gjøre for å hjelpe barnet, glede det, og på alt vi måtte undgå, skulde vi verge og beskytte det. Jeg leste en dag i avisen om en liten pike som var blitt overkjørt og drept. Nå var hun min, jeg blev skjelv av gru, jeg sa til Just at vi aldri måtte la barnet leke i gaten mens * 23