det var lite. Han 1o og svarte, det var bedre det tidlig lærte å hytte sig og være aktpågivent, — den som ingen risiko tar som liten, tar den heller ikke som stor, sa han. Og vi kan ikke hver time våke over andres ferd, ikke engang over våre egne barns. Jeg husker jeg tenkte: Jo, alltid, så lenge jeg lever. Jeg enfoldige stakkar. I denne tiden mintes jeg så ofte alle fars eventyr, de første han fortalte oss om Askeladden, om troll og hulder, — men mest de siste, da han begynte å forklare oss naturen, om arbeidet sitt — eventyr det også, men hans egne. Plantenes oplevelser og trærnes; basillenes dulgte liv, menneskekroppens bortgjemte verden, — molekyler, atomer, elektro- ner. Engang sa han: Selv har vi skjønne stjerne- billeder inne i oss, barn, fine og lovbundne, like vakre og beundringsverdige som dem vi ser på natthimmelen. De ordene gjorde sånt inntrykk på mig den gangen. Nå kom de tilbake til mig. Om far selv skulde jeg fortelle barnet, han levde slik at stjer- nene i ham aldri sluknet. Ja, det var til minnet om far jeg trøstet mig, når den tanken kom over mig at Just hadde så meget å gi et barn, jeg så lite. Og Justs liv steg frem for mig, tydelig, positivt, tappert fra første 24