mig og opover mig og brøt ut: Bett, du må legge ut kåpen din, du må bruke rødt i ansiktet ditt, du ser ut som det rene nachspiel. Jeg spurte hvor- for hun ikke hadde skrevet og lykkønsket mig litt? Da strøk hun mig fort over armen og svarte, hun syntes det var aldeles jævli, men når jeg var så himmelhenrykt, kunde hun jo ønske mig til lykke med galskapen. Det såret mig, jeg spurte: Hvor- for galskap? På alle måter, svarte hun og så ut. Den steile profilen blev med ett så ensom, så uten- for, syntes jeg. Og jeg tenkte, stakkars søster min, så lite vet du med all klokskapen din. Ja, så lite trodde jeg hun forstod...... Gjensynet mellem henne og Just var vennlig, med islett av spøk, som det brukte være. Just hadde likesom lettere for å svare Gabi enn andre, hvad det nå kom av. Sa hun: Her er jeg dessverre igjen, svarte han: Ja, jeg har forberedt mig med bot og faste, svigerinne. Og sånn. Men likevel blev sammenstøtet de hadde den første middagen verre enn noe før. : Jeg tenkte på det da jeg lå våken inatt — kanskje er det alltid med i tankene mine. Ord, bare ord den gangen. Av dem spirte våres alles virkelighet siden. Det kom ikke med det samme — lenge små- snakket og spøkte vi. Gabi fortalte om mammas siste sorg: hun hadde tegnet henne en dag, men da mamma fikk se resultatet, rev hun papiret over 41