— Dere må passe dere, sa jeg, alle kjenner dere. — Hun sa at henne og Uno overrumplet ikke byen. — Hvis hun fikk et barn? — Hvis månen faller ned, svarte hun. Ikke noe barn. Ikke noen mann. ÅAlene og utenfor — som før. Jeg bøide mig over til henne og kysset henne. Takk for velsignelsen, sa hun. Jeg kunde ikke sove. Tankene blev ville i mig. Jeg mistet ikke Gabi for om . . . Men det var noe jeg mistet likevel, enda jeg aldri hadde hatt det. Så voldsomt kunde det være, så uundgåelig. Slik kunde lykken forandre et menneske. — Linjer og brott av kjærlighetsdikt kom til mig, — lidenskap og fullbyrding. Alt det var Gabis nå. Mitt var intet av det uten i drømmene . . . . Noe bittert vilde frem i mig og det vendte sig mot Just... Da kjente jeg et lite, lite støt inne i mig. Så vidt — nesten umerkelig. Barnet rørte på sig... Jeg la hendene omkring det. En ro strømmet ut over mig, dekket mig med fryd. Hadde ikke jeg nådd det jeg vilde? Duften fra fiolene kom til mig, dunkel og sødme- full. Siden har jeg aldri kunnet skille den fra det øieblikket. Jeg syntes det var godt da Gabi reiste, enda hun skulde så langt bort. Godt å bli alene med Just igjen, med barnet vårt, som levde. Omkring oss var all ting for før — hans arbeide 48