len var jo over dem, den kan ikke brukes, ikke til regnestykker, men den er. I himmelen bor Gud, lær dem å frykte ham, sa Just. Jeg skalv, jeg kunde ikke sitte stille. Nei, jeg vilde ikke lære dem å frykte. Jeg vilde ikke lære dem noe — jeg vilde ha dem med mig dit hvor jeg selv var lykkelig. Jeg vilde ha dem til å forstå at bakom pannen gror det underligste av alt liv, gror tankene og synene og lengslene. — Han kastet ordene tilbake mot mig: syner og lengsler. Bakom pannen sitter forstanden som skal lede oss — som vi skal bruke til å opdage våre egne anlegg med og utvikle evnene våre på. Otto kan bli en dyktig mekaniker, sa han, hjelp ham til å koncentrere sig om det. Og hjelp Hans til å holde sig til sannheten, til å se tingene som de er, vokt dig for å lære ham å «dikte>». Vi var så oprørte. — Jeg sa om igjen at jeg ikke «lærte» dem noen ting, vi var bare sam- men om å glede oss litt når den skrekkelige lekse- lesingen endelig var slutt. — Han blev blek av harme, spurte om jeg holdt med barna i at lekse- lesing var «skrekkeligs? — Og jeg svarte at den var det, alle timene på skolen først, alle timene om eftermiddagen siden, bøid over regnestykker og vanskelige bøker. Barn, som skulde springe og rope og le. — Han sa jeg kunde gymnastisere med dem om kvelden. Da fortalte jeg at vi somme tider danset, satte på grammofonen og danset litt. — 67