Just hadde aldri danset, hadde ikke lært det. Han trodde ikke, som moren, at det var synd, sa han. Men han hadde sett folk danse — han visste dans kunde vekke lyster, om ikke syndige så skadelige. Jeg skulde ikke danse med guttene. Det kom noe desperat over mig, jeg reiste mig mot ham, jeg ropte han ikke kunde forby mig ting. Kunde ikke forby mig å lese for dem heller. Han kunde ikke nekte mig å være mig, det kunde han ikke. Barna var mine, mine også. — Han svarte at de hverken var mine eller hans. De skulde gjøre sin plikt mot hjem og foreldre, som de siden skulde gjøre den mot staten. Ut over det hadde vi ingen rett til å påvirke dem. De var ikke vår eiendom. Jeg gråt — jeg snakket og gråt — jeg var ute av mig som aldri før. Og jeg så undringen stige i øinene hans, men han stod urørlig, og jeg syntes han blev en fremmed og en fiende. — Jeg vet at jeg så staten er menneskeverk, og at nye mennesker en dag kanskje skaper en ny stat, som ikke lignet hans, og at da skulde vi gjøre vår plikt mot den, men det var altsammen noe utvendig og ikke noe mål. Det som betyr noe er inne i oss, er evig, er det eneste som gjør oss glade og frie, så vi kan tåle «staten». Det eneste vi kan dø for, også. Han tidde litt. Så saåa han, lavt og langsomt: Guttene må gi sitt liv for staten, kreves det. — Jeg rakte frem hendene, jeg ropte, vi hadde ikke 68