Jeg kunde «lest sprog med arbeiderne», ja, det tror jeg jeg hadde kunnet. Men det var stengt for mig, det var mot Justs vilje — det hadde måttet gå gjennem organisasjonen, som han misbilliget. Jeg var mor. Så blev jeg vel skapt til det og ikke til noe annet. Jeg grov pundet mitt ned i jorden. Så spirte det — så døde det . . . Gabi hadde kanskje fått mig til å vakle, gjort mig usikker, hadde jeg ikke hatt Mayas brever. De små konvoluttene, ens gjennem alle år — somme tider et par tett på hverandre, så igjen måneder før neste gang. Jeg svarte henne, skrev oftest til henne om natten, når alt var blitt stilt. Fra land til land tredde brevene våre nye og nye tråder i veven mellem henne og mig — til vi visste det meste om hverandre, til vi skimtet det innerste, det syn, hørsel og nærvær så mangen gang demmer op for og dunkler til. Men vi skulde møtes en gang — se guttene våre sammen en gang, de tre, født i samme døgn. Vi skal ikke se dem sammen noen gang ... Men hun er hos mig her inne, som jeg er hos henne der ute, langt borte. Vi vet det begge to. Jeg lukker øinene og skimter på nytt hodet hennes på puten — det mørke håret — det dype, intense blikket. Ser henne på «stuen» vår første gang hun skulde få sitte oppe og pleiersken hjalp henne 78