og hun stod — og jeg tenkte: ja, så liten må hun være, så spinkel, så lik en vårblomst. Mitt sinns eneste veninde — så nær, fordi hun aldri kom for nær, av samme slekt, fordi vi er av samme ånd — forbundet til døden gjennem døden... Mor som mig. Mellem tusen likedanne graver har hun gått og lett nå, lest på tusen likedanne kors til hun fant det ene navnet — sitt eget livs navn. Knelt der, grått sig tom der. Kommet hjem igjen, alene. Og enda en gang har hun tenkt på mig, som fikk være hos mine de årene hun måtte ha gutten sin borte hos fremmede — og på alle dagene siden da hun satt de lange timene på kontoret, arbeidet i avisen og måtte forsage synet av gutten sin, sam- været med ham. Tenkt det hun skrev til mig: O, jeg misunner dig, du som kan følge barna dine til døren når de går, møte dem når de kommer, lytte til skrittene deres, stemmene deres disse vinter- eftermiddagene. — Men hun skrev om søndagene sine også, om feriene, når hun og gutten var sam- men om alt. Aldri har jeg angret, skrev hun, hvert minutt takker jeg skjebnen som lot mig få ham. Og når han sier han snart skal bli stor og tjene penger til oss og at jeg skal være hjemme hele dagen og ha det godt, da vet jeg det en dag vil skje. For han er en liten mann. Og disse grå eftermid- dagene på kontoret skal være glemt — men ikke 79