lig alene på bena sine, så liten hun er. — Liten eller ikke, så er hun min hustru, sa Just. Jeg la hånden på armen hans og sa: Vi skal snakke om det siden. Det var et fint møte. — Sikkert, når så fine folk var der, svarte han heftig. — Otto reddet oss, han spurte Uno om han vilde være med ham op og se på kikkerten hans når vi hadde spist? Og jeg forklarte at Otto prøvde å lage en kikkert, og Gry forklarte litt skadefro at den skulde bli til å se på stjernene med. — Da må den ha sterke linser, sa Uno, og Otto innrømmet det; men de var så jævli dyre. — Uno mente han kanskje kunde skaffe ham noen, billig. Han kjente en fyr som drev med slikt. Otto så på ham, overveldet, litt tvilende, syntes vel det måtte finnes grenser for denne mannen også. — Men Uno Meyer sendte gutten vår disse dyrebare glassene den våren; var med på å skaffe Otto gle- den; kanskje den største og reneste livet gav ham; og jeg takker ham for det, nå som den gangen. — Just hadde opgjør med Gabrielle og mig mens Uno var ovenpå hos barna og studerte kikkert- konstruksjon. — Det gikk så underlig forbi mig; som det går forbi nå, det hendte liksom ikke — noe annet hadde hendt; uroen i mig vilde ikke lenger kjennes ved dette, den hadde dypere rot og årsak. Og den skulde vokse og aldri forlate mig mer . . 109