Vi satt ved siden av hverandre i sofaen, Gabi og jeg; vi lot Just snakke; ingen av oss la imot. Gabi også var fanget i noe annet. — Just tok det tungt at jeg hadde vært på det møtet. Alt han sa var riktig fra hans synspunkt. Arbeidernes organi- sasjon var en trusel mot samfundet, mot hans samfund. Ut fra sitt måtte han tenke sånn. Da han drog frem mansjetten over håndleddet og var ferdig, så jeg at jeg skulde love aldri å gjøre det mere, — gå på den slags møter når han hadde så meget imot det. — Ulykken var alt skjedd. Jeg kommer til å måtte bære følgene. Folkene våre har sett dig der, saåa han. Jeg sa han kunde for- klare dem for et fjols jeg er. — Det skal jeg, vær trygg, svarte han alvorlig. Gabi gjespet og sa han kunde si det var hun som hadde forført mig. For mig har du ikke noe ansvar, sa hun. — Nei, gud skje lov, kom det inderlig. Da reiste Gabi sig og sa plutselig: Forresten skal du ha takk, Just, for at du ikke sitter etsteds i skyene og ser ned på oss og smiler. Du er ikke usårlig, du kan da rammes, for du er varm. Du har da et standpunkt, så splitter galt det er. — Det vil tiden vise hvem av oss to som står på den seirende siden av slag- marken, svigerinne, svarte Just. Slagmarken, sa han. Og med ett forstod jeg hvad det var som jaget i hjertet mitt. Hvor uroen kom fra, hvem jeg fryktet. * 110