Ja, jeg vet at det gikk mange år ennå .... Jeg vet vi hadde dager, uker, lange måneder i arbeid og rolig samliv. Oplevelser og nye inntrykk. Be- søket hos de gamle og hos mamma. Biltur. Reisen vår nordover, eventyrreisen vår på den store båten, der solen skinte natt og dag, og fjellene kom og svant som i drømmeland. Jeg vet de var lykkelige omkring mig, han og barna. Sorgen og vanskene var små, tryggheten deres stor og ubrutt. Men over mig kretset den svarte fuglen. Jeg hadde fått en ny sans, jeg sanset det som skulde komme. Jeg var blitt apparatet som tok . imot alle bud fra det, jeg skimtet skyggen av det på den lyseste dag. Langt borte hørte jeg røsten som hvisket: Jeg er her, — det er nærmere nå, — det skal skje. Jeg lærte å beherske mig, å tie stille, å tenke det uten å si det. Jeg trodde jeg måtte det, måtte verge dem mot angsten for det jeg ikke kunde avvende. Jeg var ikke sterkere, ikke mer vidsynt, jeg reiste ingen storm, som kunde tatt dem med sig og reddet dem. Jeg bandt stormen i mig selv, så langt nervene mine greide det. Men det tok tid. — Det jeg hadde hørt på møtet, samtalen mellem Gabi og Uno, hadde vekket mig: Vi gikk mot en krig — krigen vilde bryte ut — her var alt mange som visste det, som ventet det, som gjorde sig 111