sitt, jeg med mitt, trass i den. Just kom ikke med i den, han arbeidet på kontor, han gjorde sig uund- værlig på kontoret bak fronten. Vi var utenfor. Far, det var vår sorg. Et eneste ord levde igjen i mig efter den tiden, ordet alle brukte: vanvidd. Men vanviddets tid var forbi. Jorden hadde begynt å blomstre på nytt, menneskene gikk til virket sitt som før, og elsket igjen, og fikk barn igjen, og håpet og trodde i livets navn. Var det bare et fryktelig bedrag? Fantes det krefter og makter som ennå arbeidet for tilintetgjørelsen? Var fabrikken, hvor Just var, et ledd i dette forbryteriske? Hadde Gabi rett? Men da måtte han ikke være der, ikke en dag lenger. Da måtte vi reise vekk fra alt sammen, måtte finne et annet levebrød; om det blev knapt, hvad gjorde det — bare han ikke var medskyldig i det fryktelige, det skammeligste av alt: forbere- delsen til massemord, til millioners elendighet, til vold og redsler og utslettelse. Og jeg spurte ham — å, som jeg spør her, nå, spør tomheten og stumheten omkring mig: Hvad er meningen da, hvis alt på nytt og på nytt skal legges øde? Hvad er meningen med livet vårt, hvad er meningen med mig? Just svarte mig. Han trodde ikke på noen krig. Blandt annet hadde ikke Europa råd til en ny krig. Den var overhete hjerners konstruksjon, hjerner som Gabrielles. Virkningsfull folketaleragitasjon var den også. Men mulighet for krig vil alltid være til stede, så lenge det finnes ærekjære menn på 8 — Nini Roll Anker. 113