agitert. Jeg skulde heller tenke på de tusen og tusen bedrifter som Jern og Stål gav arbeide, leve- brød, huske disse bedriftenes donasjon til fredens bevaring, til folkehelsen, ja, selv til videnskap og kunst. Har du hørt disse ordene før? Disse for- klaringene, argumentene? Slektledd efter slektledd har vi hørt dem. Og bøid oss for dem og trodd på dem og godtatt dem. Vil du la den unge datteren din bli voldtatt? Vi vil det ikke, vi senker hodet og forstummer. Skal ikke menn verge hjemmene sine, fedrelandet? Skal ikke våpnene smies, menneskene settes i arbeid, industrien blomstre? Er det ikke stort og vakkert å kjempe for sitt land? Intet har vi kunnet svare, intet, intet til idag. Har ikke hjerner til det, ikke makt til det, ikke innsikt nok — ikke mot til å trasse «naturen». I tåken, i vår egen tåke, skimter vi spøkelsene, kimæ- ren, de falske æresbegrepene, postulatene. Men vi har ikke hender å gripe dem med, til å løfte dem mot lyset og la dem bli til intet. Jeg følte det den natten, følte hjelpeløsheten vår, der den strekker sig uendelig som havet fra kyst til kyst så langt kvinner ferdes. — Men vi kvinner, Just? Jeg spurte ham om det, jeg brukte ord og ord, og jeg kjente hvor de falt omkring mig som vissent løv for kraften i svarene 115