et hendte da guttene hadde fylt seksten år. Vår D største sorg, syntes vi .. . Jeg står der foran sengen til Hans med dem i hendene. Et par mørke gummihansker. De lå under hodeputen hans da jeg skulde snu den. Jeg tror jeg skjønte det med det samme. Historien hadde stått i avisen den morgenen. Just og jeg hadde snakket om den ved frokost- bordet. En gammel dame var om kvelden blitt slått over ende ute i byparken. Politiet hadde funnet vesken hennes, merkelig nok uåpnet og med inn- holdet urørt, et stykke fra der hvor den gamle 1å besvimet og med en brukket arm. Det var ingen fingeravtrykk å holde sig til, ransmennene hadde tydelig brukt gummihansker, <«efter de beste møn- stre», stod det i avisen. Trass i at overfalte mente det var unge velklædde gutter som hadde slått henne ned. Jeg skjønte det, som en forstår med instinktet, tvers igjennem det utrolige, det umulige. Den lyse, muntre gutten min. Den snilde gutten vår. Hans, som enda kunde slå armene omkring mig i ømhets- utbrudd. Likevel. — Nå så jeg det øinene ikke visste de hadde sett denne siste tiden: rastløsheten hans, nervøsiteten. Den plutselige bortebliingen midt i samtalen. — Jeg tenkte: Hans har vært med. — Han hadde ikke vært med på det. I siste øieblikk hadde han latt være. Han blev ikke vist ut av skolen, som de andre fire. Han kom ikke i 119