Gry femten. Likevel kunde Gry v1rke som den eldre — så tidlig utviklet, både kroppshg og ånde- lig. Hun hadde ikke hatt søstre, aldri hatt beste- veninder — nå var det som søkte hun begge deler i Evi, søkte det på den underlig hårdnakkede, stive måten hun kunde ha overfor Just og mig og brø- drene også, når hun vilde helt innpå noe i oss, ha sin part i oss. Hun hang i Evis arm, hun drog henne med op på rummet sitt og viste henne tin- gene sine. Hun sa: Kom, så går vi ut i haven, du og jeg, Evi. Og hun blev rar og tom i øinene, lik en tilrettevist hund, når Evi vegret sig og hadde annet fore. — Litt efter litt kom det noe trassig og påståelig over henne, hun kunde gjøre små utfall mot Evi, spørre utfordrende hvad Evi mente om, det og det. Oftest fikk hun bare en svak rødme i kinnene på den annen til svar. Til Otto en dag sa: La Evi i fred, Grynet. Da svarte hun: Hvorfor skal hun bestandig være i fred? Hun er vel ikke død ennå? Er du vel, Evi? — Jeg vet ikke, jeg, sa Evi og smilte og så på Otto. Og Ottos øine gav henne i et eneste lykksalig blikk forsikringen om alt det liv hun hvert minutt skjenket ham ...... Efterpå tok Grete med vrengte leber opigjen til mig: «Jeg vet ikke, jeg. Jeg vet ikke, jeg.» Det var forakt i røsten hennes, men det var ulykkelig- het også — sorg over et håp hun, den nøkterne, hadde kostet på sig og som var blitt til intet. — Hun ser ut som hun tenker, mor, men det er bare 133