farven på øinene hennes! Hun kan ikke annet enn kvitre og spille piano og la Otto kysse sig. Hun er verre enn de andre, så umalt hun er! Hun er aldeles ubrukelig, og stakkars Otto. — Jeg sa hun skulde ikke stakre Otto. Vi visste ikke hvordan hun var når de to var alene. Kanskje både snakket og tenkte hun da. Og vi visste hun hadde varme og sødme, ofte nødvendigere enn mange ord det. Og jeg sa: Det er ikke så lett å kappkjøre med dig, Gry, når du spenner for alle kjepphestene dine. Jeg kunde ikke snakke noe videre jeg heller når moster Gabi kjørte frem. — Men du leste, du leste tusen bøker. Evi leser ikke avisene engang, ropte hun. Og plutselig gjemte hun ansiktet i hendene og trampet i gulvet og hikstet: Vi kommer ikke lenger, vi kommer ikke videre, så lenge det finnes Evier alle steds. «Sødme og varme,» men hode da, mor, hode? — Hvem var det vi hadde fått iblandt oss i Grete? All min dag har jeg grublet på det. Her inne har jeg lett bakover i Justs slekt, i min egen, efter løsningen. Men jeg har tenkt også at kan hende finnes det krefter utenfor nedstamning og dunkle arvelover, som akkumuleres i et levende vesen og gir sig utslag den neste gangen i en slektsrekke. Geniene springer ut i et folk, stiller oss foran den samme gåten: hvor er de kommet fra i de forhol- dene, barn av de menneskene? Hos OÖtto, hos Hans kjentes jeg ved det meste, 134