du far, men de tjener formål og gamle forbenede forestillinger, de også. Mig spurte hun sjelden om noe. Men var vi alene, kom hun ofte med utbrudd som røbet gjæringen i sinnet hennes, røbet et underlig utålmod over — ja, over at det gikk så sent å bli voksen. Undervisningen på skolen var basert på sinkene, sa hun. Og med oss kvinner er alle ting lagt an efter middelmådighetens mål, sa hun. Det kunde være bra med selvstudium, men vi trenger hjelp også, mor, hjelp utefra, kunde hun bryte ut og se på mig, som var jeg medskyldig i alt det range og gale. Det var jeg vel også, det har jeg vært efter Grys opfatning. — Gabrielle sendte henne hver uke avisen, redigert av kvinner for kvinner. Jeg endte med å grue for dagen den beskjedne trykk- saken kom. Gry kastet sig over den og kastet den fra sig med samme utålmod. Aldri skriver de om det vesentlige, ropte hun, og alltid skriver de dår- ligere enn mannfolkene. Jeg spurte om ikke det vesentlige for oss var alle spørsmålene som angår morskap og hjem og arbeidet vårt utenfor hjemmet og beskyttelseslovene, og alt det de skrev om. Nei, det er det ikke, svarte hun heftig, det er hjerne, hjerne, hjerne det kommer an på! For vi er bare brakkmark ennå, og kjønn og en flokk sauer i ingenmannsland. Og tårene spratt fra de små øinene hennes. — Når Gabi besøkte oss de korte dagene, måtte 137