fly, alltid på vingene, nye venner og veninder, be- rust av friheten, hanestolt av uniformen sin, sulten — på teater, på dans, på lange utekvelder, intet signal gjorde slutt på. — Vi hadde dem hjemme og hadde dem ikke — hjalp hverandre til å forstå det, til å finne oss i det, Just og jeg. Satt i stuen vinterkveldene, satt på havetrappen sommerkvel- dene, ventet, og ventet ikke mer, og gikk til ro. — Oss har de, og de vet det, sa Just, la det være nok, Bett. — Jeg gråt litt somme tider. Kroppen min gråt i lengt efter synet av dem, efter berøring. Men sinnet mitt var sterkere og rettferdigere, det unte dem hver time i glemsel og glede med andre unge, det visste at kanskje er denne uken den siste uken de eier av frihet — og liv. Skyggen var alt over oss alle)s ni Guttene reiste. Men Grete blev. Og vi kom nær- mere hverandre, som en kunde komme nær henne. Hun gikk i gymnasiet nå. Der, som i småskolen og middelskolen, falt arbeidet lett for henne. En sjelden gang var hun ute med kamerater i fritiden, mest holdt hun sig hjemme, slukt av lesning. Ikke ro- maner, ikke diktbøker — biografier, historie, bøker om opdagelsesferder, den store socialøkonomien i tre bind fra Justs bokhylle. Hun spurte Just om ting hun ikke forstod, godtok ikke alltid svarene hans, fikk noe stint og tvilende i øinene ofte. Sa en gang: Du stoler så blindt på tall og statistikk, 136