Jeg voktet huset hele dagen, speidet fra vinduet. Åpnet for dem jeg måtte åpne for, postbudet, brød- mannen. Lot klokken ringe da Evis mor stod ute på trappen. — Laget mat og bar op til ham, så ham sluke den, gikk og hentet mer. Fant frem almindelige klær til ham; gjemte uniformen hans og støvlene. Og satt hos ham og hørte ham for- telle det; den hese rolige røsten, øinene mørke, uforanderlige av besluttsomhet. — Han hadde kjempet ved grensen; kompaniet hadde fått avløsning, og var blitt sendt bakover for å hvile ut. Søndag, for tre døgn siden, hadde han hatt permisjon. Det var lang vei, men han hadde tatt det første toget, han vilde se Hans. Han var budd på at de ikke vilde slippe ham inn, og det gikk som han hadde tenkt, de nektet ham adgang. Da hadde han stukket sig bort i nærheten — husket jeg den vesle bua et stykke nede i skogen, foran huset? Bak den hadde han ligget, lenge. Han hadde sett bårene som blev trillet ut på terrassen i solen — ni bårer og en slags stol på hjul. Så hadde han krøpet fremover fra tre til tre — til han ikke kunde komme nærmere, en ti, femten meter fra den helle- lagte plassen. Der hadde han reist sig, langsomt, opefter stammen på en stor gran, under baret. Der- fra hadde han sett. Godt nok...... Det gikk en skjelv gjennem hele ham. Det var Hans som satt i rullestolen, sa han. — Han hadde kjent ham igjen på det røde merket ved tinningen. 211